Herold

«Hvem styrer egentlig – ansvarlige politikere eller sosiale medier?»

Hvem skal styre oss inn i fremtiden?

Politikere i samarbeid med administrasjon og fagkunnskap – eller innbyggere på sosiale medier der de skarpeste innleggene og de fleste klikkene vinner – innlegg og engasjement hvor man har fokus på egne behov fremfor kommunen som en helhet.

Når mediene belønner konflikt framfor nyanser, og politikere ikke orker å bli stående i stormen som følger av tøffe beslutninger, svekkes evnen til å styre kommunen gjennom krevende tider.

Vi kan like det eller ikke, men verden slik vi kjenner den er i ferd med å forandres. Forventningene til hva kommunen skal levere vokser raskere enn budsjettene.

I denne virkeligheten er det fristende å tenke at Larvik kommune «mister retning og fotfeste».

Men det egentlige spørsmålet er langt større og mer alvorlig: Er kommunene på vei mot kollaps dersom vi fortsetter å late som at ingenting endrer seg? *Og: *Hvem skal ta ansvar når populismen råder og når enhver endring utløser digital lynsjestemning?

For realiteten er denne:*Demografien er i ferd med å snu kommuneøkonomien på hodet. *Vi blir flere eldre, færre i arbeid og behovene øker dramatisk. Det holder ikke å peke på enkeltsaker og rope «skandale» hver gang kommunen må gjøre grep. Den harde sannheten er at dagens tjenestestruktur ikke er bærekraftig – verken i Larvik eller resten av landet.

Når hjemmetjenesten i Lardal endres, eller når barnehager selges, er det legitimt å stille spørsmål ved både prosess og informasjon. Men det er ikke legitimt å late som om disse beslutningene skjer i et vakuum. Det skjer fordi kommunen må omstille seg for å klare morgendagen – ikke for å gjøre livet vanskelig for folk.

Og det som ikke løser problemet er eiendomsskatt!

For noen virker det som en enkel snarvei for å slippe å gjøre de tunge grepene. Men eiendomsskatt løser ikke demografiutfordringene, gir ikke flere ansatte i helse og omsorg, og gjør heller ikke kommunen mer bærekraftig. Den kan tvert imot føre til at nødvendig omstilling utsettes – fordi man kjøper seg litt tid med en løsning som ikke varer.

Det som virkelig truer tilliten i kommunen, er ikke at tjenester endres, men at vi som samfunn nekter å innse hvorfor det skjer.

Når enhver justering møtes med mistenkeliggjøring, når sosiale medier overskygger fagkunnskap, og når politiske beslutninger reduseres til slagord – da står demokratiet svakere.

Larvik trenger mer ærlighet. Mer realisme. Mindre symbolpolitikk, og mindre forestillingen om at alt kan være som før hvis vi bare protesterer høyt nok.

Det er fullt mulig å være uenig i retningen kommunen tar. Men kritikken må også romme virkeligheten vi står i. Ellers undergraver vi det viktigste vi har: et demokrati som fungerer, selv når beslutningene er vanskelige.