Herold

Vi ser en offentlighet befolket av selvutnevnte voktere av den eneste sanne moral.

Det er fascinerende å observere hvordan vår tids klikkbaserte offentlighet fungerer som både bøddel og kasserer. Mekanismen er enkel: Jo dypere man graver i fortidens støv, desto høyere klinger myntene i mediekasinoet. Vi er vitne til en kollektiv hukommelse som er selektivt nådeløs, der hendelser fra et helt annet tiår hentes frem for å fôre et umettelig behov for moralsk forargelse.

Det reises pekefingre fra galleriet.De som sitter med den hviteste snippen og det reneste rullebladet – i hvert fall i egne øyne – har det travelt med å devaluere et menneskes dømmekraft. De krever hoder på fat og ekskludering fra det gode selskap, basert på bekjentskaper som ble inngått i rom der både statsledere, diplomater og åndelige overhoder tidligere har vandret fritt.

Spørsmålet som aldri stilles, er likevel det mest relevante: Hvem av oss ville takket nei til en invitasjon fra en global maktbase der verdenseliten allerede hadde satt sitt stempel av legitimitet? Hvem hadde tenkt at dette ikke var noe bra? Det er lett å være etterpåklok når fasiten er skrevet i svart-hvitt, men det krever en særegen form for hykleri å dømme noen for å ha trått feil i et terreng der selve kartet var tegnet av de mektigste blant oss.

Samtidig er det en påfallende mangel på elementær menneskelighet og empati i denne eksekusjonspelotongen. Mens kritikken hagler, overses det beleilig at målet for spydkastene står i en sårbar livssituasjon, preget av en helse som svikter og en kropp som kjemper sine egne kamper. Det er en billig sport å jakte på henne som allerede bærer en tung bør.

Vi ser en offentlighet befolket av selvutnevnte voktere av den eneste sanne moral.De kaster sine dommer med en skråsikkerhet som kun kan eksistere i fravær av empati og nyanser. Det er en nådeløs forestilling der underholdningsverdien i et annet menneskes fall veier tyngre enn både sannhet og rimelighet.

Sånn har altså verden blitt anno 2026. Trist, spør du meg.