Herold

Monarkiet overlever, men kronprinsessen er varig svekket.

NRK-intervjuet med Mette-Marit var omtrent som forventet. Det tok ikke sikte på å overbevise ekspertene eller kommentariatet, men å søke tilgivelse, forståelse og sympati i det lettrørte folkedypet.

Kronprinsessen valgte å ramme seg selv inn som et offer, en godtroende, godt voksen kvinne som ble forledet og manipulert av Jeffrey Epstein, via en «felles venn». I i tillegg påberoper hun seg et påfallende hukommelsestap. Hun husker ikke hva hun fant da hun googlet Epstein og med en smile-emoji konstaterte at det «ikke så bra ut».

De virkelig vanskelige spørsmålene om kontakten hennes med Epstein er dermed nøyaktig like tåkelagte og ubesvartesom før NRK-intervjuet. Vi får ikke tilbud om noen ny eller vesentlig informasjon om hvilken tankerekke hun fulgte da hun styrte seg selv inn i katastrofen, og innledet sitt famøse vennskap med Epstein.

Når svarene er så vage, hva er det et tegn på? Vil ikke mistanken være at det er fordi det ikke finnes betryggende svar?

I sum kom hun ikke særlig godt fra det etterå ha tenkt over budskapet i seks uker. Det kom heller ingen uforbeholden unnskyldning, som det vel strengt tatt burde ha gjort.

Vi må nesten legge til grunn at forklaringene hennes, hele veien frem til NRK-intervjuet, er slipt ned gjennom streng regi fra Slottets PR-avdeling, men at svarene likevel inneholder flere store logiske brister, som mange vil si det er vanskelig å feste lit til.

Det er forståelig at NRK ikke takket nei til det eksklusive intervjuet. På godt gammeldags pressespråk er det et «scoop».

Men utfordringen er at det neppe kommer til å bliflere kongelige redegjørelser om Epstein-saken. Så fremst ikke nye lik skulle ramle ut av et skap med e-poster et sted.

Utfordringen for NRK er dermed at allmennkringkasteren risikerer å bli en slags medansvarlig for alt hun ikke svarte på i løpet av et avtalt intervju, med en tidsbegrensing på 20 minutter som betingelse.

Fordelen for kronprinsparet er naturligvis at tiden alltid er alle kongeliges beste venn. Men, og her er det et stort men: Mette-Marit vil uansett måtte leve videre med skandalen for all fremtid, selv om monarkiet overlever de siste brottsjøene.

Bildene av vår fremtidige dronning i sofaeni Epsteins villa, vil dessverre for henne, befinne seg et sted i bakhodene hos mange, når hun skal motta blomsterbuketter fra unge norske pikebarn, som kanskje bare er litt yngre enn de hennes amerikanske milliardærvenn forgrep seg på.

Det vil si at Mette-Marit går inn i en lang, bratt og sammenhengende motbakke i sitt videre liv som middelaldrende kongelig og offentlig person.

Skjalg Fjellheim, bio

Masken har til de grader falt av bak fasaden de siste månedene. De famøse e-postutvekslingene med Epstein avslører flere karaktertrekk, ikke minst at hun tilsynelatende synes pliktene som kongelig er trivielle og kjedelige. Hvilken glede finner hun i de lange reisene med Kongeskipet langs den nakne finnmarkskysten? Det som derimot ikke virker å ha kjedet henne, er de sosiale og økonomiske privilegiene og jetset-livet som hun har latt følge med posisjonen.

I urolige tider som de vi nå lever i, har Kongehuset en funksjon som en samlende, stabiliserende faktor, som en bærer av ro, opphøyd verdighet og kontinuitet. Det er en viktig del av legitimeringen av Kongehuset.

Det er faktisk den viktigste grunnen til at vi beholder en så anakronistisk institusjon. Mye av dette har også handlet om den dype, livsvarige tilliten som er bygd gjennom det imponerende arbeidet Kong Harald og Dronning Sonja har lagt ned de siste 58 årene i kraft av sitt ekteskap.

Det norske Kongehuset kommer nå, på kort og mellomlang sikt, til å leve videre på respirator, og selvfølgelig også med en god del forståelig sympati, med en familie i dyp og alvorlig krise på flere plan., og kanskje med en dronning med en sønn i fengsel. På det medmenneskelige plan håper folket at de kommer seg helskinnet gjennom det.

Men Slottet har havnet på helt feil side av denne streken, som altså handler om å være en stabilisator og bærere av verdighet. På mange måter har monarkiet i Norge derfor allerede sluttet å fungere.

De har blitt det motsatte av hensikten det skulle tjene; spørsmålet er om de i stedet oppfattes som et ledd i truende ustabilitet, som ikke representerer det høye og verdige, men det lave og dessverre også uverdige.