Jeg kom til Eidsvåg i Romsdal som niåring i 1976. Fra stuevinduet så jeg rett over sundet mot prestegarden der Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp. Stubø – der bensinstasjonen ligger i dag – var stedet der den lille gutten ble tvunget til å se en halshugging.

Når en bibliotekar viser mer varme enn en hel forening

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Det ble hans «stygge barndomsminne», og det formet hele hans livssyn: kampen mot massesuggesjon, mot folkedomstolen, mot den kalde moralen som gjør mennesker til symboler.

Kanskje er det derfor jeg kjenner et stikk i brystet når Norsk Bibliotekforening – på selveste Bjørnsonhuset i Molde – velger å distansere seg fra kronprinsesse Mette‑Marit i en av hennes mørkeste perioder. Foreningsleder Helene Voldner sier:

«Dette er ikke en fordømmelse av kronprinsessen som person… Men det er forskjell på rolle og person.»

Men når et menneske står i en livskrise, hjelper det lite å uttrykke medfølelse i det private og trekke støtten i det offentlige. Rollen kan ikke skilles fra personen når det er rollen som gjør henne mest sårbar.

Les også:

Og her – i dette huset, i denne byen, i dette fylket – er det umulig å ikke spørre:

Hva ville De fire store sagt om de sto i Bjørnsonhuset den dagen vedtaket ble lest opp?

Bjørnstjerne Bjørnson – stormfuglen fra Romsdalen

Bjørnson ville reist seg, sett utover salen og sagt:

«At dette skjer i mitt hus – i huset som bærer mitt navn – er ikke bare et vedtak, men et varsel. Et hus bygget for å løfte mennesket, ikke for å støte det ut.»

Han ville hyllet Evy Sisilie Bergum, som meldte seg ut i protest, som en kvinne av ekte romsdalsk støp. En som står opp når verdier blir til pynt og ikke praksis.

Han ville kalt vedtaket «smålig åndshovmod» og minnet oss om hvorfor huset heter Bjørnsonhuset: fordi han kjempet for rettssikkerhet, menneskeverd og motet til å stå imot flokken.

Les også:

Henrik Ibsen – individet mot den kompakte majoritet

Ibsen ville sett Marius‑saken som en moderne En folkefiende. Han ville pekt på hvordan mennesker fanges i roller de ikke kan unnslippe når flokken bestemmer seg.

Han ville sagt:

«Den sterkeste er den som står mest alene.»

Og han ville spurt: Hvem har rett til å kaste den første stein?

Alexander Kielland – satiren over hykleriet

Kielland ville hevet øyenbrynet over skillet mellom «rolle og person». Han ville sagt:

«De sier de har medfølelse, mens de peker på utgangsdøren.»

Han ville skrevet en ironisk novelle om litteraturens voktere som ekskluderer en kvinne for hennes litterære nysgjerrighet – mens de selv søker moralsk renhet.

Jonas Lie – hjemmenes og hjertets dikter

Lie ville sett smerten bak Slottets murer. Ikke som kongelige, men som en familie som prøver å holde sammen mens stormen raser.

Han ville sagt:

«Et hjem er et hjem, uansett adresse. Og et hjem i storm trenger vern, ikke flere steiner.»

Og så – Tore Renberg

Forfatter Tore Renberg var en av de første som tok kronprinsessen i forsvar. Han skrev:

«Jeg liker ikke at det sitter mennesker i et styrerom og føler at de ikke kan motta støtte fra et menneske som gikk på snuten idet hun diskuterte litteratur med en orm. Et arma menneske i krise, som alle kan se har tallerkenen full.»

De fire store ville nikket. De ville sett Renberg som en av sine egne: en som våger å stå i stormen for et annet menneske.

Når Ingrid Alexandra sier: «Når er det nok?»

Da Ingrid Alexandra skrev:

«Det handler om personangrep… Når er det nok?»

…var det ikke bare et rop fra en datter. Det var et rop fra en generasjon som er lei av at mennesker reduseres til overskrifter.

Det var også dette som ble nok for Evy Bergum:

«Hvorfor forhaster Bibliotekforeninga seg? Nei, dette synes jeg er platt og dårlig gjort.»

Et siste ekko fra Romsdalen

Bjørnson var humanist. Jesus var humanist. De fire store var humanister. De sto på hver sin måte for det samme:

At mennesket alltid er større enn rollen, feilen, overskriften og stormen.

Og kanskje er det dette vi er i ferd med å glemme.

Avslutning

Jeg vokste opp på den samme marken der Bjørnson formet sitt moralske kompass. Kanskje er det derfor jeg kjenner dette ekstra sterkt. Men jeg tror ikke jeg er alene.

For dette handler ikke om politikk. Ikke om monarki. Ikke om Epstein.

Det handler om hvem vi vil være som samfunn.

Og kanskje – bare kanskje – kan et tankeeksperiment som dette minne oss om noe vi er i ferd med å miste?

Ja, vi elsker dette landet. Men vi må også elske menneskene som bor i det.

De fire store ville stått skulder ved skulder.

Ibsen

Ville sett ironien: «Den kompakte majoritet har funnet seg et nytt skafott – og det står i Bjørnsonhuset.»

Kielland

Ville hevet øyenbrynet: «Et hus bygget for å fremme litteratur brukes nå til å straffe en som elsker litteratur. Det er satire uten at jeg trenger å skrive den.»

Jonas Lie

Ville sagt stille: «Et hus for ord må aldri bli et hus for dom.»

Og Bjørnson selv

Ville slått hånden i talerstolen: «Dette huset ble bygget for å løfte mennesket – ikke for å dømme det.»

Ivar-Otto Beck Kristiansen

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal