Maria Sand (44) har skrevet en gnistrende kjærlighetsroman som også er en slektskrønike, en generasjonsroman der fortidas traumer videreføres i neste ledd.

Hvis arvesynden finnes, er den en gjenganger i Maria Sands nye roman «Alt mitt er ditt». «Una fattura» - en forbannelse – mener en fødende kvinne i Italia i året 1925 idet den siste av tvillingjentene kommer ut av henne med rumpa først. Den forbannede heter Gemma, og hennes vanskjebne overføres til barn og barnebarn i den lille landsbyen Vada i Toscana.

Det dreier seg om en generasjonsroman, som i likhet med Maria Sands forrige, «Malurtveien 10» fra 2019, beskriver hvordan traumer forplanter seg fra det ene slektsleddet til det neste. Den nye romanen foregår i Italia og i Norge i årene mellom 1920-tallet og vår egen tid.

I sentrum står to studenter ved et musikkakademi i Roma, norske Mia som er lyrisk sopran, og italienske Leone som er en gryende komponist. De to forelsker seg og gifter seg nokså spontant, men de er begge preget av sitt opphav på godt og vondt – særlig på vondt.

«Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg …» lyder den katolske bønnen som går igjen i hele romanens tidsspenn, uten at det hjelper stort i de livsløpene som utfolder seg her, preget av tidsånden fra Benito Mussolinis fascisme til Silvio Berlusconis korrupte medie- og eiendomsimperier.

Alt mitt er ditt

Maria Sand

Roman

«Velskrevet og velkomponert»

Gnistrende

patos

Maria Sand, som er utdannet skuespiller i Italia og har bodd der i en årrekke, avslører grundig kjennskap til italiensk historie, mentalitet, kultur og språk.

Hennes veksling mellom italienske kraftuttrykk og ydmyke bønner er kostelig. Her er patos som gnistrer, uten at den oppleves som klisjémessig eller stereotypisk.

Sterkest inntrykk gjør Leones forhistorie, som begynner med Gemmas forbannede fødsel i 1925. Gemma er Leones «nonna» - bestemor – en uskjønn kvinne som vokste opp uten far og med en fiendtlig mor som utelukkende bekymret seg for skam og sykdom.

I Mussolini fant Gemma sin farserstatning, hun hadde portrettet av Il Duce over kjøkkenbenken resten av livet. Hun brakte ingen vuggesanger videre til sine etterkommere; derfra kom det bare fascistisk nynning.

Heftig

bagasje

Gemmas to barn er skoleflinke Rita og sønnen Marco – «mio figlio, il mio unico figlio» - den enestående guttungen som må sendes på katolsk internatskole på grunn av «anormale anfall». Han kommer tilbake som et monster; kaster ting i veggen, truer med kniv og kan forsvinne i ukevis.

Bare gi ham det han vil ha, er foreldrenes motto, og Marco får eget sjekkhefte, Alfa Romeo, glinsende dresser og ambisjoner om å utvikle eiendom på linje med Berlusconi. Marco trekker med seg hjem en partner kalt Il Napoletano, en brutal bølle og svindler, som skal bli Leones far.

Gemmas beskjed til gravide Rita: «Det barnet skal ikke se dagslys før Gud har velsignet deg med en mann. Jeg gir faen i hvem.»

Dette er Leones bagasje når han møter norske Mia i Roma. De to deler leilighet med pianostudenten Michele fra Palermo, Michele som er ulykkelig forelsket i Mia i årevis.

Mias forhistorie har også dramatiske ingredienser, knyttet til hennes elskede morfar Ole. Bare seks år gammel sto Ole på kaia og vinket farvel til sin mor på Amerikabåten. Hun skulle til New York og bli ballettdanser. Pengene hun sendte i en brun konvolutt fra Brooklyn, som skulle rekke til billett til den lille sønnen, ble underslått. Gutten endte på barnehjem der han ble brutalt mobbet og misbrukt.

Rystende

Maria Sand hopper fram og tilbake mellom tid og sted og personer i romanen, uten at det gir noe usammenhengende eller fragmentarisk preg, snarere gir blikkene på fortida forklaringer som får brikkene til å falle på plass.

En scene der Mia for første gang besøker Leones familie i Vada er rystende. De krumme ryggene rundt spisebordet, de to kvinnene – mor og bestemor – som flyr som forskremte høns under mannfolkenes befalinger og trakassering, portrettet av paven over døren, skrytet om mesterskap i kickboksing og sportsbilløp, lysstoffrøret i taket, tv-en som durer og går i bakgrunnen, konfrontasjonen på liv og død mellom Il Napoletano og sønnen Leone – det er mesterlig, nesten filmatisk skildret.

Roman er lang, nesten 500 sider, men så velskrevet, velkomponert og tro mot sin bærende idé, at det er vanskelig å legge den fra seg. Brava, Maria!