I Liv Helms (41) sakprosasmittede debutroman «Med hjertet i hånden» revner både fortelleren og fortellingen i sømmene.

En nerve lar seg oppspore tidlig i Liv Helms debutroman, som åpner med at fortellerens besteforeldre velger å gå i døden. De inngikk en pakt allerede da de møttes en gang i tjueåra: Blir den ene syk og ønsker å dø, skal den andre både bistå og følge etter. De blir funnet i selve akten, og siden begge er i live, blir de sendt på sykehus.

Der får de motgift. Men etter hvert går pleierne med på å stanse gjenopplivingen.

Med hjertet i hånden

Liv Hem

Roman

«En prøvelse»

Leter

etter stoffet

Språket i boka er konsist, fritt for utsmykning, like kontant som døden selv. For det er aktiv dødshjelp Helm vil si noe om. Eller?

Besteforeldrenes utilgivelige felleshandling er fort glemt, virker det som. Fremfor å dvele ved tapet av to viktige skikkelser i livet sitt, utbroderer Liv – som er et navn fortelleren i boka deler med forfatteren – om aborten hun tok, morens psykoser, forholdet til kjæresten og datteren deres på seks måneder og overgrepene Liv ble utsatt for som barn.

Fortellingens byggesteiner finner Helm ellers i en drøss av forfattere, forskere og filosofer, blant andre tyske Hannah Arendt og franske Gilles Deleuze. Disse og andre siterer og parafraserer hun i meste laget. En forklaring av en antropologisk teori om overganger her, et fragment fra et essay om paranoid og reparativ lesing av tekster der.

Klimaproblematikk og Netflix’ manøvrering i oppmerksomhetsøkonomien er hun også innom.

Teksten er som utformet med en skjev hammer og en håndfull rustne spikere. Besteforeldrenes gjerning er redusert til et sted det har blitt obligatorisk for Liv å vende tilbake til siden romanen åpnet med den.

Hva er det egentlig Helm vil si? «Med et ‘man’ markerte hun en generell sannhet, noe som ikke kun handlet om meg og henne, men noe som ‘man’ bør, og som ‘man’ ikke kan være uenig i», skriver hun et sted. Leter romanforfattere egentlig på grammatikkens stier etter stoff med mindre de har for lite å skrive om?

Skiftende

roller

Helm er kunstnerisk leder ved Husets Teater i København, og det bærer boka preg av. Liv er selv teaterinstruktør, og andre ansatte i teateret og venner og kolleger av Liv ansatt andre steder har virkelige navn. Det skaper naturlig nok flytende grensedragninger mellom virkeligheten i boka og den vi lesere og forfatteren selv lever i.

Liv bruker oppsetningene sine som følelseskompass. Hun forstår seg selv gjennom karakterenes replikker. Og når hun, som gir skuespillerne retning, blir både overrasket og truffet av det som skjer på scenen under prøvene, oppstår det en påtakelig spenning i henne. Bokas sterkeste parti er også det der en skuespiller gjør et minneverdig forsøk på en tolkning av Asta i Henrik Ibsens «Lille Eyolf».

Passasjene i teateret gir teksten dybde. Men Helm er snar med å svømme opp til overflaten igjen, og å skrive deretter: «Jeg reiser meg og går ut og åpner kjøleskapet. Det kalde lyset faller ut på meg i den mørke leiligheten. Jeg står og tenker på at jeg har blitt teaterinstruktør for å fremkalle andre menneskers liv på scenen. Nå kastes lyset på meg selv.»

En

manglende tro

Helm synes å sette et likhetstegn mellom høytsvevende betraktninger og stor romankunst. Men selv de dypeste filosofiske passasjene i boka metter sjelen like mye som luft metter magen.

Forfatteren ser også ut til å mangle en tro på scenene i boka si. Ville hun rammet dem inn i utsagn, verker og refleksjoner fra disse forfatterne, filosofene og forskerne hvis hun hadde trodd de ville stå på egne bein?

Lite er overbevisende ved romanen, annet enn tolkningene av teaterstykker. Livs fremheving av overgrepsofre i blant andre Ibsens tekster sitter. Side om side med underlige formuleringer av typen «blikket oppdager noe», «nudlene blir slurpet opp» og drypper siden «ned på bordet» og «språket kan skrive», er de lette å glemme.

Tida går – fem år i alt – og personene består i «Med hjertet i hånden». Det er sjelden nok å skrive at år har gått, når fortelleren og forholdet hennes til de andre personene i boka forblir akkurat som før.

Liv er en sjablong, og Helms debutroman er summa summarum seigere enn sirup.