Herold

Det er nå blitt sånn i Tromsø at hver gang folk er frustrerte over boligprisene, så skal vi peke på Airbnb og turistene som om det er der hele problemet ligger. Nå vil Tromsø AP ha en grense på 60 dager utleie i året. Det høres jo kraftfullt ut. Stramt. Handlekraftig. Som om man virkelig tar tak.

Men dette er ikke å løse problemet. Det er å late som.

For sannheten er ganske enkel. Problemet i Tromsø er ikke at folk vil komme hit. Problemet er at vi ikke har bygget nok.

Det er lett å skjønne hvorfor folk blir irritert. Det blir dyrere å bo. Det blir trangere. Det føles som om byen glipper litt ut av hendene på vanlige folk. Men da må vi klare å rette skytset riktig vei. For det er ikke turistene som har skapt boligkrisa. Og det er ikke Airbnb alene heller.

Det er mangelen på utbygging.

Vi kan ikke være en by som både vil vokse, tiltrekke oss folk, skape arbeidsplasser, være studentby, reiselivsby, næringsby og internasjonal hub, og samtidig oppføre oss som om vi fortsatt er en liten småby som ikke tåler utvikling.

Tromsø er i vekst. Det er fantastisk. Det betyr liv i sentrum. Det betyr folk i gatene. Det betyr arbeidsplasser, muligheter og bevegelse. Har folk allerede glemt hva vi snakket om for bare noen år siden? Sentrumsdød. Tomme gater. Butikker som slet. Vi startet kampanjen #handleisentrumfordi vi var redde for at byen holdt på å miste pulsen sin. Nå har vi puls. Nå har vi liv. Og så skal vi begynne å strupe det?

Det gir ikke mening.

Og mens vi står her og krangler om Airbnb, så må vi også tørre å løfte blikket litt. Tromsø har en helt unik mulighet til å være huben i Nord-Norge, og i den arktiske halvkule. Vi er allerede en by folk ser til. Et sted folk vil besøke, studere, jobbe og bygge noe i. Men slike posisjoner kommer ikke av seg selv. De må forstås, forvaltes og utvikles.

For dersom ikke Tromsø skjønner sin besøkelsestid, så vil andre gjøre det. Andre ser også mulighetene. Andre vil være snuhavn, knutepunkt og inngangsport til nord. Og hvis vi møter vekst med frykt, begrensninger og symbolpolitikk, så risikerer vi å gi fra oss en posisjon vi egentlig har alle forutsetninger for å ta.

Det hadde vært en tragedie.

For Tromsø har alt som skal til. Vi er studentby. Vi er kunnskapsby. Vi er reiselivsby. Vi er et sted folk vil bo, jobbe, studere og besøke. Turismen setter oss på kartet. Universitetet løfter oss faglig. Næringslivet skaper fart. Alt dette henger sammen. Flere folk gir flere muligheter. Flere muligheter gir mer arbeid. Mer arbeid gir mer vekst. Og mer vekst kan, dersom vi forvalter det riktig, gi enda mer tilbake til byen.

Men da må vi slutte å klage i feil ende.

For ja, det vil alltid finnes folk som utnytter systemet. Sånn er det. Det vil alltid være noen som finner smutthull, presser grensene og skal ha mest mulig ut av alt. Men sånn er det med alle systemer. Spørsmålet er ikke om noen vil prøve å lure seg rundt. Spørsmålet er hvem som faktisk blir rammet når politikken strammes til.

Og svaret er nesten alltid det samme, de små og mellomstore.

De store aktørene, de som virkelig har penger, struktur og muskler, har råd til å stå i stormen. De finner nye løsninger. De tåler reguleringene. De overlever. Men han eller hun som prøver å bygge noe over tid, som tar risiko, som ofrer litt i dag for å ha noe i morgen, det er ofte dem som blir knust først.

Det er det som gjør slike forslag så frustrerende.

For mange av oss handler dette ikke om luksus. Det handler ikke om grådighet. Det handler om å prøve å komme seg opp og fram. Om å ofre drømmebolig, fin bil og lettvinte løsninger for å bygge noe langsiktig. Livet er en konkurranse, enten vi liker det eller ikke. Noen av oss velger å tenke langsiktig, jobbe hardt og satse. Da er det surt når politikerne velger å slå ned på akkurat dem, mens de store bare rister av seg støvet og går videre.

Og det er akkurat derfor dette lukter symbolpolitikk lang vei.

Arbeiderpartiet ser en befolkning som er frustrert. Folk klager. Folk kjenner på presset. Og i stedet for å ta tak i det som faktisk er vanskelig, regulering, utbygging, tempo, kapasitet og langsiktig byutvikling, så går de på det som gir fine overskrifter. De går på det folk tror er problemet. De later som de løser noe. Men i realiteten forskyver de bare problemet, og gjør kanskje situasjonen verre for dem som allerede står mest utsatt til.

Det er ikke modig politikk. Det er behagelig politikk.

For den virkelige løsningen er mye mindre sexy, men mye viktigere, bygg mer.

Bygg i høyden. Bygg nytt. Åpne flere områder. Legg til rette for utbyggere. Gjør det mulig å få opp flere boliger, flere studentboliger og flere boalternativer. Skal Tromsø være en by i vekst, så må vi faktisk tåle å bygge som en by i vekst.

Vi kan ikke stoppe utviklingen fordi vi blir redde for konsekvensene av den. Vi må styre den.

For det er ikke Airbnb som er hovedproblemet i Tromsø.

Det er at vi har for få boliger til folk som vil bo her.

Så i stedet for å drive med symbolpolitikk og fine overskrifter, burde politikerne spørre seg selv: Hvordan bygger vi en større, sterkere og mer framtidsrettet by?

For Tromsø skal ikke krympe seg inn i framtida.

Tromsø skal vokse inn i den.