Herold

Det er i år 700 år siden freds-og grenseavtalen av 3. juni 1326 mellom Norge og Novgorod. Avtalen og omstendighetene rundt den er vel verdt ny forskning og et nytt blikk.

Avtalen er berømthos oss fordi novgoroderne overlot til «Gud og Norges konges samvittighet» å fastsette grensen. Kongen definerte Finnmark og Kola som norsk skattland. Novgorod fikk fortsette å ta skatt helt vest til Troms. Samene ble ofre for dobbel skatteutplyndring. Det varte helt til 1826, da restene av det felles skattedistriktet ble delt “på midten” mellom Norge og Det rossiske imperiet. Novgorod var da borte som selvstendig stat etter å ha blitt hærtatt og annektert av Moskva i 1478.

Før avtalen haddedet vært mange tiår med småangrep begge veier. Fra norsk side inn i Kvitsjøen. Novgorod raidet flere ganger Hålogaland. Tørrfisk var Norges største eksportartikkel og svært viktig både for kongemakten og kirken. Novgorod rettet en dolk mot vitale norske interesser. Trusselen førte til etableringen av Vardøhus festning i 1307 eller litt før.

Men også Novgorod var i utsatt posisjon og ønsket fred i nord. Novgorod ble angrepet og vant over svenske og tyske hærer i berømte slag i 1240 og 1242. Samtidig ble de slaviske kjerneområdene Kyiv-Rus og Zalesie i sør og øst knust av mongolene. Novgorod-riket unngikk den skjebnen. Men mongolene ble en vedvarende kritisk faktor i politikken. Novgorod innordnet seg. Og Fredsavtalen med Sverige i 1323 roet situasjonen vestover for en tid.

Novgorod, sagaens Holmgard, løsrev seg i 1136 fra Kyiv og ble republikk, ikke ulikt Venezia og andre frie bystater. Det var ingen arvelig fyrstemakt, men valgte ledere og et folkestyre ledet av handelsaristokratiet og et hyppig sammenkalt ting kalt Vetsje. Byen var på et tidspunkt en av Europas største, med et folketall som kunne måle seg med London og Paris, anslagsvis 30-50 tusen.

Novgorod vari århundrer et dominerende handelssentrum. Byens rikdom og makt kom fra handel med pelsverk og andre etterspurte varer fra et stort ressursområde i nord og øst, og generell kontroll med handel øst-vest og nord-sør. Byen sto helt sentralt i Hansa-nettverket.

Novgorod balanserte lenge vellykket med å betale tributt til mongolriket (Den gylne horde) med hovedstaden Saraj ved Volga. Betalingen ble etter hvert effektuert via mongolenes yndlingsvasall, fyrsten av Moskva – en aktør som senere skulle bli Novgorods bøddel.

Moskva oppstosom eneveldig fyrstedømme i 1263 i den delen av Zalesie (dvs. østslavisk “Transylvania”, ja faktisk) som var tettest på Horden. Moskvas ekspansjon og suksess bygget på lojalitet til de farlige og mektige mongolene, kopi av deres statsskikker, og store “inntekter” fra nøkkelrollen som skatteinnkrever på deres vegne. Da mongol/tatar-riket forvitret på 1500-tallet ble Moskva den logiske arvtaker.

Moskva begyntetidlig å true Novgorods posisjon, inkl. i pelsdistriktene nordover mot Kvitsjøen. Gjennom flere runder med militær aggresjon ble Novgorod erobret av Moskva-fyrsten Ivan III i 1478. Novgorods frihet og vetsje-folkestyret ble fjernet med brutal makt. Novgorod-krøniken forteller om henrettelser, konfiskasjoner og masseforvisninger østover. Moskvas menn flyttet inn og overtok styring og handel. Hansa-kontoret ble stengt i 1494.

Litt senerestartet moskovittene med detaljerte undersøkelser av skatte- og ressursgrunnlaget i de erobrede områdene. Inspektørene kunne (i de såkalte pistsovye listy) stedvis melde om opptil 90 % fraflytting fra tidligere gårder og bosettinger. Fallet i folketall skyldtes nok ikke bare uår og pest, men også regelrett flukt. Mange kom seg sørover til kosakk-Ukraina, mange også nordover. Pomorene regnes som etterkommere etter novgoroderne. Mye tyder på at det også ble utøvd et langsomt folkemord på den østersjø-finske befolkningen. De tidligere ganske tallrike og viktige vepserne, karelerne, voterne og ingrerne desimeres kraftig og nærmest forsvinner ut av historien.

Ivan IV(den grusomme) satte i 1570 inn styrker i byen som drepte tusenvis i en straffeaksjon. Ivan mistenkte at novgoroderne søkte støtte fra det katolske Litauen for å kaste av seg Moskva-åket.

Vår avtalefra 1326 inngår i en novgorodsk-moskovittisk-mongolsk politisk sammenheng som er vel verdt å studere nærmere, ikke minst også når det gjelder skjebnen til de finsk-ugriske folkene etter Moskvas erobring.

Avtalen blefra norsk side inngått av “Haquixsnus”, trolig Håkon Ogmundsson Bolt, medlem av riksrådet og kongens sendemann, dvs. den mindreårige kong Magnus Eriksson. Tre mann satte sine segl fra Novgorods side. Erkebiskop Moyse, posadnik Olphormøy (Varfolomej?) og tysiatskij Astaphio (Astafij?). De var i moderne ordbruk hhv. republikkens statsoverhode, statsminister/borgermester og politisjef/handelsdommer. De representerte et selvstendig rike, en republikk, som ikke hadde noen fyrste. Når krig truet valgte vetsje-forsamlingen en “forsvarssjef”, gjerne en innleid, ortodoks nabofyrste som sto på god fot med mongolene.

Avtalen ble skrevet på latin. Den er bevart i avskrift. Hvorfor byen/riket kalles Nogard i vår versjon (Diplomatarium Norvegicum nr. 80), er merkelig, men minner om bysantinsk-gresk Nemogard, norrønt Holmgard, eller tidlig-slavisk Novograd, en høytidelig form. Innbyggerne der omtales på latin vekselvis som rutenis eller nogardenses, rutenere eller novgorodere. Begrepene synes å være overlappende.

Et gåtefullt punkter at novgoroderne også lar innbyggerne i Sauløke omfattes av avtalen. Det kan være datidens Zavolotsje, dvs. den store og pelsrike regionen øst for Onega-innsjøen og Kvitsjøen, vårt Bjarmeland? Der må det ha bodd en ganske stor finsk-ugrisk befolkning (vepsisk?) som Novgorod var forbundet med og beskyttet. Disse folkene fikk handle fram og tilbake med nordmennene på samme vilkår som novgoroderne.

Vår avtale holdti 152 år uten krenkelser. Den ble deretter “overtatt” av Moskva. Formelt sett oppga Moskva skatterettighetene i Finnmark og Troms i 1595 etter tapet mot Sverige i tjuefemårskrigen. Det forenklet selvsagt den norsk-rossiske grenseoppgangen i 1825-26 som primært kom til å dreie seg om Varanger.

Novgorod representerer ved dette 700-årsleitet ikke bare studiet av en vellykket nabostat gjennom mange hundre år, men av en alternativ østslavisk vei som ble knust av Moskvas undertrykkende imperialisme, despoti og tvangsassimilering.

Saken er for oss også en påminnelse om at naboskapet til Moskva-riket, senere Rossia i flere gestalter, først begynte i 1478. Altså for 548 år siden. Før det var vi i nord nabo til Gardarike, med dets nordlige del Holmgard og Holmgards forbundne østersjøfinske befolkning, fra 1136 til 1478 altså den multietniske og frie republikken Novgorod.