Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

1. mars markerer vi Verdensdagen for Downs syndrom, også kjent som Rockesokk-dagen. En dag hvor mange av oss tar på seg ulike sokker, sprer farger og viser at annerledeshet ikke bare skal tolereres, men feires. Årets slagord, «Together against loneliness – Sammen mot ensomhet», treffer meg midt i hjertet.

Jeg skriver dette som mamma.

Jeg er mamma til Noah på seks år. Noah har Downs syndrom og barneautisme. Han er en gutt med et smil som kan lyse opp selv de tyngste dagene, og en evne til å lære oss rundt ham hva ekte glede, tålmodighet og kjærlighet betyr. Samtidig lever han i en verden som ikke alltid er laget for ham.

For oss handler denne dagen om mer enn fargerike sokker. Den handler om tilhørighet. Om å bli sett, og invitert inn.

Årets slagord setter ord på noe som kanskje ikke alltid synes utenpå: ensomheten mange med funksjonsvariasjoner kan oppleve. Ikke nødvendigvis fordi de er alene, men fordi de ikke alltid får delta på lik linje. Fordi fellesskap noen ganger har terskler som er høyere for noen enn for andre.

Som mamma kjenner jeg på dette. Jeg kjenner på ønsket om at Noah skal få venner som inkluderer ham, voksne som ser ham, og et samfunn som gir ham ekte muligheter til å være en del av noe større. For det er i fellesskapet vi utvikler oss, og det er der ensomhet kan brytes.

Når folk deltar i markeringen, deler bilder, snakker med barna sine om hvorfor vi gjør dette, eller bare er litt ekstra bevisste på hvem som står utenfor, så skjer det noe viktig: Vi åpner dørene litt mer. Vi gjør rommet litt større.

For inkludering handler ikke bare om å være til stede, det handler om å høre til.

Som mamma har jeg kjent på både stolthet og bekymring. Stolthet over Noah og alt han får til. Bekymring for om han vil bli inkludert i lek, i skole, i vennskap. Om noen vil spørre: «Vil du være med?»

Derfor betyr dager som denne noe.

Jo flere som synliggjør, jo flere som tør å bry seg litt ekstra, desto større forskjell gjør vi. En invitasjon, et smil, en tilrettelegging eller en liten samtale kan være nok til å bryte ned følelsen av å stå utenfor.

Noah lærer meg hver dag at fellesskap ikke handler om å være lik, men om å bli møtt. Og at de små tingene vi gjør for hverandre, ofte er de som betyr aller mest.

Så ja, ta på deg ulike sokker 21. mars. Men viktigst av alt: Se deg rundt. Hvem kan du inkludere? Hvem kan du gi en plass?

For det er først når vi står sammen mot ensomhet, at vi virkelig skaper et samfunn med plass til alle.