Herold

Med gode innlegg i Lierposten, mobiliserer Sverre Løvåsdal og Jan Auen Hafskjold til kamp mot det kommunale byråkratiet. Det er prisverdig av de to, for her trengs en real opprydding. Politikerne må nå ta utfordringen.

Et rykende ferskt eksempel illustrerer galskapen:

Jeg er styreleder i et lite eiendomsselskap som søkte om dispensasjon til å ha fire boligbrakker stående i påvente av å få bygge permanente boliger på eiendommen. Det er snakk om fire boenheter og et felles oppholdsrom. 91 kvadratmeter totalt. Brakkene har stått der i flere år. Tillatelsen er blitt fornyet to ganger. Før den siste tillatelsen gikk ut, søkte selskapet på nytt. Administrasjonen gikk imot, presenterte en ensidig innstilling med feil, og politikerne avslo søknaden.

Ny søknad ble sendt 8. august i fjor. Først syv måneder senere kom tillatelsen. Og skrekkfakturaen. Lier kommune skal ha kr. 109.137 i saksbehandlingsgebyrer + kr. 67.815 i tillegg for dispensasjonene. Totalt 176.952 kroner i gebyrer. Denne søknaden var tilnærmet lik de foregående, brakkene er de samme og står på samme plass. Administrasjonen argumenterte med at selskapet måtte bruke tomten til det den er regulert til: boliger.

Problemet var bare det at deler av tomten hadde kommunen regulert til midlertidig anleggsområde for utbedring av Årkvislaveien.

Omfang og kreativitet i treg saksbehandling, urimelige vilkår og byråkratiske krumspring overgår fantasien og grenser til det komiske. Ja, for det blir tragikomisk når de forlanges at det skal anlegges åtte parkingsplasser for sykler ved brakkene som leies og disponeres av et entreprenørselskap. Tror virkelig byråkratene at det er praktisk mulig for anleggsarbeidere å bruke sykkel når de skal reise på jobb fra brakkene i Vivelstaddalen til grøftegraving på Øverskogen?

Enda mer alvorlig enn saksomfanget, gebyrnivået og sendrektigheten, er administrasjonens ensidige fremstilling av saken og det faktum at politikere ikke makter å gjennomskue det før de blir mast på og utfordret av ressurser den stakkars tiltakshaveren må utstyre seg med. Og kostnader i hundretusenkronersklassen.

I denne saken gikk det lang tid – og kostet mye ressurser – før politikerne flest innså at de ikke fikk servert helheten. Helge Jagland og Vidar Havellen skal ha ros for å være løsningsorienterte og praktiske. De andre for at de etter hvert satte seg inn i hele saken og ble med på et klokt og enstemmig ja-vedtak.

Da politikerne endelig landet saken, skulle man tro at administrasjonen ville lytte til de klare føringene om å få på plass en rask og praktisk løsning. Slik ble det ikke. Nye krav til utredninger ble fremmet, enda flere timer brukt og kostnader påført for at de fire brakkene kan fortsette å stå der de har stått.

Når byråkratiets kvern får male uimotsagt, har tiltakshavere ikke stort annet å gjøre enn å vente, bruke mer tid og mer penger på utredninger, analyser og rådgivere.

Vil Liers politikere snart foreta seg noe?