Herold

Det er ikke gull alt som glimrer – i likhet med tidligere repetitiv argumentasjon fra Arbeiderpartiet.

Deres argumentasjon står nå betimelig nok på en lengre pause – etter flere helt konkrete faktaframlegg som de vanskelig eller umulig kan imøtegå på saklig grunnlag.

Gjennom tre leserbrev har jeg dokumentert flere faktaforhold rundt fylkessaken.

Ulike prosesser er belyst, og flere av disse fremstår i beste fall som klanderverdige.

At de siste ukene har vært preget av en tilnærmet 100% fraværende dialog fra posisjonen sin side, forteller oss at de nå ikke har annet enn løskrutt igjen.

Det kreves en særskilt form for politisk akrobatikk å kalle total taushet for en «god prosess».

I politikken er det nå en gang slik at taushet sjelden er gull.

Dette fremstår mer som et tegn på at lojaliteten til partiapparatet later til å trumfe ansvaret overfor egne innbyggere.

Når folk som normalt sett ikke engasjerer seg nevneverdig, likevel stopper meg med; «Hva skjer nå? Dette går jo ikke an!»

Da begynner man å ane at selve fundamentet i lokaldemokratiet begynner å forvitre.

Enkelte har vært dyktige til å male glansbilder av vår fremtid i Akershus, men det hjelper lite når malingen allerede nå begynner å flasse av.

Vi står overfor et valg som handler om selve tilliten til måten vi styres på.Dette er spørsmålet om partilojalitet eller etterrettelighet.

Noen vil alltid stå på barrikadene for partiorienterte prinsipper som bryter fullstendig med befolkningen og rene faktaforhold. Der er definitivt ikke jeg.

Tallene og dokumentasjonen som jeg allerede har forelagt forsvinner ikke – selv om dagens posisjon velger å ignorere dem.

Tvert imot – behovet for ærlige svar blir bare tydeligere jo lenger denne selvpåførte tausheten til Arbeiderpartiet varer.

Når en slik tannløs argumentasjon ikke lenger finner grobunn i befolkningen, er tausheten deres siste forsvarsskanse.

Arbeiderpartiet har valgt sin vei videre, og befestet sitt spor.Men – det er vi som innbyggere som må leve med konsekvensene.

De rettskafne av oss velger å holde fast ved kravet om en forvaltning som tør å stå til ansvar for sine egne beslutninger.

Lokaldemokrati er ikke noe man administrerer – det er noe man forankrer.