Det beste vi kan gjøre, er å håpe at heller ikke de neste steinblokkene tar liv
Igjen gikk alarmen. Igjen måtte E6 stenges. Igjen har vi sett hvordan tilfeldigheter skiller mellom liv og død.
Det er mindre enn et år siden forrige gang den bratte lia ga opp å holde på steinmassene da vinteren slapp taket. Det er mindre enn et år siden sist det måtte skiltes med omkjøring via Østerdalen, samtidig som snarvegen over Venabygdsfjellet og ned til E6 på Frya måtte tåle en belastning verken vegen eller området den ligger i har godt av. Og typisk nok ble det trafikkork også der, fordi vegen tas i bruk av sjåfører med manglende kompetanse eller elendig utrustning. Eller kanskje aller helst litt av begge deler.
Denne gangen kan vi si at «det var verre før». I 2025 var raset større. I 2025 var også jernbanen stengt fordi elva hadde gjort skade på jernbanebrua, som har stått der siden 1896, – den tida da slike konstruksjoner ble bygget for evigheten.
– Stein på 10 tonn falt på E6
Fjorårets ras i Rosten gjorde noe med oss. Jeg fikk i hvert fall en følelse av det, da tilreisende ordførere gjorde Otta til et politisk tyngdepunkt, og det unisone kravet var «Rosten først».
Det er der vi er. E6 gjennom Gudbrandsdalen blir neppe mye annerledes i min levetid. De fleste av oss har slutta å snakke om både mer effektiv veg og punktlig togtrafikk. Landet har vel omtrent dobbelt så mange innbyggere i dag som da planleggingen av ny E6 startet, like etter at myndighetene opphevet rasjoneringen av personbiler. Køer og venting er en del av våre liv, men på akkurat det området har det store flertall av landsmenn- og -kvinner det verre.
Den kampen vi ikke gir opp, handler om trygghet og trafikksikkerhet. Som i Rosten. Eller i Ringebu. Det ene stedet rasutsatt, og på det andre stedet dundrer vogntogene gjennom et sentrum der både skolebarn og andre må krysse vegen til og fra helt nødvendige gjøremål.
Det er knapt et år siden ordførere samlet seg om «Rosten først». Og de fikk støtte. Først i form av at Nye Veier AS kunne fortelle at de allerede var i gang med å vurdere løsninger. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) var like etter på banen med både stor forståelse og uttalt vilje.
Jeg tar fremkommelighet i Gudbrandsdalen på alvor!
Vi vet altså at kverna jobber. Men vi vet også at kverna jobber sakte, og at den skal jobbe med så mye mer enn bare hovedvegen mellom Oslo og Trondheim.
Jeg ble ikke beroliget av ministerens budskap om hva som er Nye Veier sitt tydelige tydelig mandat og ansvar da Rosten var tema i april i 2025. Vi har sett og hørt for mye om hva som både bør og skal skje til å tro på noe som helst, før maskinene ruller inn og starter sitt arbeid med å flytte fjell.
Det vi vet, er at planarbeidet er i gang, at planprogrammet skal ut på høring i vår, at det med stor sannsynlighet ender med veg i tunnel, og at kommunestyret i Sel i beste fall kan vedta planforslaget om et år.
Det vi også vet, er at det ikke ligger ei krone i potten til bygging, at det er betydelig risiko for nye ras i området, og at det beste vi kan gjøre de nærmeste åra er å håpe at heller ikke de neste steinblokkene tar liv.
Å vente på staten er et evighetsprosjekt