Herold

Basketaket blant kidsa i Nordkraft Arena kom ikke som et sjokk på meg.

Den fysiske konfrontasjonen i Nordkraft Arena – der unge spillere fra Narvik og en svensk klubb barket sammen etter at kampen var blåst av – kom ikke som noen overraskelse på meg.

Som en nyfrelst hockeyfan har jeg selv observert hvordan det fysiske spillet har en stor plass i ishallen. Jeg har sett hvordan barna kopierer de voksnes oppførsel på isen, etter trening.

Et slikt basketak som nylig oppsto, er en hendelse jeg har gått og ventet på.

Det kokte ikke bare på isen. Jeg har sett og hørt videoen fra hendelsen. Der hører vi enkelte voksne på tribunen tiljublet scenene, et foruroligende ekko av den hetsen som altfor ofte preger de voksnes hjemmekamper i Nordkraft Arena.

Selv en erfaren hockeydommer som Magnus Pedersen, uttrykte sjokk: – Jeg har aldri opplevd dette live før og aldri hørt om noe slikt her oppe i Narvik med så unge spillere,innrømmet han.

Fem matchstraffer og 127 utvisningsminutter var den umiddelbare konsekvensen, men den virkelige prisen er langt høyere. Og det er nettopp dette som er poenget.

Dette skal ikke skje. Hendelsen er et symptom på en kultur vi voksne har latt gro. Når de største slåsskjempene i voksenhockeyen jubles og heies på fra tribunen, hva lærer vi egentlig de yngste da? At det er greit? At det er en del av spillet som fortjener applaus, snarere enn en konsekvens som burde unngås? Jeg frykter svaret er et rungende ja.

Men det stopper ikke der.Den konstante strømmen av «dommerjævel» og generell dommerhets fra tribunene under toppkampene i Nordkraft Arena, er like ødeleggende.

Hva lærer barnaav det, når voksne – de som skal være forbilder – åpenlyst undergraver autoriteten på isen? De lærer at dommeren er en fiende, ikke en nødvendig premissleverandør for spillet. De lærer at regler kan bøyes, og at respekt er en valuta som bare gjelder én vei.

Min klare overbevisning er at situasjonen er en direkte konsekvens av holdningene vi voksne bringer med oss til Nordkraft Arena. Vi skaper kulturen, og den kulturen vi har dyrket frem, har urovekkende trekk.

Jeg forstår at ishockey er en intens sport. Det skal være temperatur, fysisk spill og en vinnervilje som brenner.

Men vi har som voksne et grunnleggende ansvar for å lære videre at man skal ha respekt for andre spillere, uavhengig av farge på drakten.

Og man skal ha respekt for dommeren. Du kan like eller mislike dommeren, han gjør garantert feil – det gjør vi alle. Men de med fløyta er sjefene på isen. Og den respekten skal vises, også fra tribunen.

Jeg har et blått hjerte.Jeg heier på Arctic Eagles som mange andre. Men jeg ønsker at laget vårt skal bli kjent for å være det beste laget, det som spiller den mest elegante, effektive og underholdende hockeyen. Ikke det beste slåsslaget.

Det er betryggende å se hvordan voksne som Magnus Pedersen grep inn ved å sende rapport på hendelsen.

Det viser at tydeligevoksne kan snu en trend. Men hvorfor må vi vente til det koker over før vi tar tak?

Ja, jeg skjønner at med mye testosteron og høy intensitet kan det bli noen fighter på toppnivå. Men det er en forskjell på å akseptere det som en uheldig del av spillet, og å hylle det som en triumf.

La oss heie på pasningene, på scoringene, på lagspillet og den rene gleden ved idretten. For det er det barna våre fortjener å lære. Og det er det vi som voksne skylder dem.