Starovojtovas syretest
Alle nordmenn over en viss alder bærer på et nasjonalt koordinatsystem: Vi vet nøyaktig hvor vi befant oss da Oddvar Brå brakk staven i 1981. Det er vårt felles, snøhvite nullpunkt. Men for oss som har tråkket i den russiske søla og sett imperier knake i sammenføyningene, finnes det en annen, mer brennbar dato.
Den 20. november 1998 satt jeg ikke foran en flimrende TV-skjerm i en trygg stue og heiet på langrennshelter. Jeg befant meg i Arkhangelsk ved Hvitsjøen. Jeg så Galina Starovojtova ligge i sin åpne kiste, en demokratiforkjemper som hadde betalt den ultimate prisen for sine ord. Jeg hørte Jeltsin slå i bordet i Moskva så det dirret helt ut til de ytterste radarene i Vardø.
Dette er det jeg kaller «Starovojtovas syretest». Det er en enkel måte å måle den eksistensielle beredskapen hos menneskene man møter. For mens vi i Norge har perfeksjonert kunsten å diskutere alt fra smørebom til flekker på arbeidstøyet med en nesten religiøs overbevisning, finnes det en verden der ute hvor «flekker» betyr noe helt annet enn søle fra en grøft.
I enkelte norske styrerom og HR-avdelinger kan man få inntrykk av at verdens største sikkerhetsrisiko er en ustrøken skjorte eller en skitten støvel. Det er her syretesten slår inn. For når man har sett historien bli skrevet i blod i en russisk trappeoppgang, får man et litt annet perspektiv på hva som utgjør en reell trussel.
Det er fascinerende å observere hvordan vi – de heldige som er født under radaren i Vardø – navigerer i dette landskapet. Vi ser ledere som diskuterer konfidensielle forhandlinger høylytt på bussen, som om de satt i en dårlig spionfilm fra 70-tallet, komplett med konvolutter under bordet og klønete FSB-metoder. Samtidig krever de en «estetisk renhet» av feltarbeiderne som ville fått selv en tsaristisk etikette-mester til å rødme.
Kanskje burde vi oftere spørre hverandre: «Hvor var du da Starovojtova ble drept?» Ikke for å fly i strupen på noen, men for å kalibrere samtalen. For å flytte fokus fra overflatens trivielle renhetslære til det faktiske innholdet i det vi forvalter.
For en som er flasket opp på både Dostojevskijs nattbordstanker og Barentshavets nådeløse stormer, er det kanskje på tide å minne om at en knekt skistav er en tragedie på fjellet – men en manglende evne til å se mennesket bak arbeidstøyet, er en tragedie for kulturen.
Vi har mye å lære av den asiatiske «manner mode»; evnen til å operere i stillhet og respekt for andres rom. Men inntil videre får vi nøye oss med å pusse støvlene våre og håpe at de som sitter med makten, en vakker dag lærer seg forskjellen på en skitten bukse og et skittent spill.