Herold

Skal kunst bli noe mer enn museumsgjenstander må den ut til folket.

Norge er et lite land, men vår kunst er stor – faktisk nest størst i verden. Ibsen er verdens nest mest framførte dramatiker, Griegs A-moll-konsert er verdens nest mest framførte pianokonsert. Og Munchs «Skrik» er verdens nest mest reproduserte maleri; på t-skjorter, kopper, håndduker; lista er uten ende.

Nå er det neppe slik at en gjennomsnitts amerikaner vet hvilket land Edvard Munch – eller Eddie Munsh som de nok kaller ham – kommer fra. Men Munch-museet i Oslo drar turister fra hele verden, i stor grad basert på hans navn alene. Det gir inntekter, goodwill og setter Norge på det internasjonale kunstkartet på en måte vår naboer bare kan drømme om.

Bodø risikerer å miste sin viktigste kunstner

Det gir også det norske folk muligheten for å bli kjent med en av kunsthistoriens giganter, et navn som nevnes i samme åndedrag som Leonardo, Picasso og van Gogh. Edvard Munchs innflytelse på senere kunstnere har vært enorm, han ble forbilde for en hel generasjon.

Men er det alt Munch og hans kunst er? Museumsgjenstander? Vinduer inn til fortiden? Spørsmålet må stilles etter at det har oppstått konflikt rundt 25 trykk av Munch som Oslo kommune vil henge i rådhuset. Ansatte ved Munchmuseet har protestert fordi de frykter at trykkene vil ta skade.

Det er en velfundert frykt, det er lettere å ta vare på trykkene i museets lagerrom der både lys og fukt er strengt regulert. Men er det der kunsten hører hjemme? For ingen av de 25 trykkene er i dag utstilt, de ligger på museets lager. Det finnes dessuten minst 20 kopier av hvert trykk, disse beholder museet.

Det vakreste, gule kunstverket av dem alle heter Bodø/Glimt

Konflikten går derfor til kjernen av hva et museums oppgave bør være; å ta vare på en kunstners verk, eller å presentere dem? Svaret er nok begge deler; alle museer må etterstrebe en god balanse. Munch-samlingen er dessuten så gigantisk at det aldri vil bli mulig å stille ut samtlige verker.

Da høres det umiddelbart ut som en god løsning å la noen av verkene henge andre steder. Selv om det vil kunne føre til at kvaliteten forringes noe. I hvert fall når man har 19 kopier av samme trykk på lager. Prisen for å ta vare på absolutt alt kan vel ikke bli at man nekter publikum tilgang til verkene?

Det synes i hvert fall ikke Marianne Heske. 80 år gamle Heske er av Norges fremste bildekunstnere og en av verdens ledende konseptkunstnere med utstillinger over hele verden. Hun kaller museets vegring mot å låne ut trykkene for «hysterisk». Selvsagt skal kunsten bli hengt opp, sier hun til NRK. Munch sto jo ikke der og malte for at bildene skulle havne på et lager.

Nå har de funnet ut hva de skal gjøre med den unike gaven

Heske lar handling følge ord; på sin nye utstilling selger hun alt hun eier av egen kunst, for at den etter hennes død skal havne på folks vegger og ikke i et museums magasiner. Knut Kjerpeseth må ha tenkt i samme baner da han nylig donerte sin store samling av bilder til Gildeskål kommune, under den uttalte forutsetning at de stiller dem ut og ikke lagrer dem.

Tirsdag innfridde kommunestyret kravet ved å bevilge 1,3 millioner kroner til Heen-brygga på Inndyr som skal bli til et galleri for de mellom 35 og 40 bildene Kjerpeseth donerer. De er alle malt av Gildeskåls største kunstner gjennom tidene Michaloff Wigdehl, en samtidig av Edvard Munch.

Munchs grafikk og Kjerpeseths gave er ulik på de fleste områder. Likevel stiller de to sakene samme grunnleggende spørsmål: Hva skal vår tid gjøre med bilder laget av for lengst avdøde kunstnere? Er det viktigste å ta vare på dem som historiske objekter, eller er det å bidra til at de kan snakke til vår samtid også.

Giganten fra Gildeskål

Nå er det strengt tatt ikke slik at Munch-museet kan nekte kommunen å hente trykkene; de er kommunens eiendom. Når de nå overkjører museet er deres hovedbegrunnelse den samme som Heskes og Kjerpeseths; kunst er skapt for å oppleves. Det skjer bedre på rådhuset vegger enn i museets magasiner.

Dessuten dreier det seg om kun 25 trykk av 26.000 Munch-bildene museet oppbevarer. Oppveier ikke da verdien av at kunsten vises faren for at noe av den forringes? Man kan ha ulike syn på dette, men det skurrer voldsomt når enkelte hevder at rådhuset burde nøyd seg med reproduksjoner.

Som når Aftenposten på lederplass skriver at «når disse er innrammet og av god kvalitet, er det vanskelig å se forskjell». Og videre at kommuneledelsens egentlige motiv er at originalene vil gi den «mer å skryte av». Dette er et utrolig merkelig syn på kunst, som også enkelte ansatte ved Munchmuseet synes å dele.

Byen med et maleri som kan ses fra verdensrommet

For om originaler ikke betyr noe, hva er da poenget med å ha laget et eget museum for å stille dem ut? Det må da være ekstremt kostbart når det uansett vil være «vanskelig å se forskjell» på originalen og gode reproduksjoner?

I 2007 besøkte jeg det som fremdeles er historiens største utstillingen av Leonardo da Vincis verker. Den ble avholdt i Brussel og kunne være så stor fordi man stort sett baserte seg på reproduksjoner, hundrevis av dem i tallet. Den hadde også noen få originaler, og hvor tror dere stordelen av de besøkende stimlet sammen; rundt reproduksjonene, eller originalene?

Velkommen til Bodø; Nordnorsk Kunstmuseum

Vi mennesker trekkes til de ekte og originale opplevelsene. Enten det er i bildekunst eller musikk. Derfor går vi på konserter med våre favorittband, selv om både lyden og komforten blir klart verre enn når vi sitter i vår egen stue og hører på en plate med dem. Konserten gir en egen, unik opplevelse. Det samme gjør det å se et originaltrykk, foran en reproduksjon.

Norge er som skrevet et lite land med en stor kunst og få er større enn Munch. Skal det forbli slik kan vi ikke gjøre ham – eller Wigdehl – til et historisk objekt. Da må de ut til folket, gjøres relevant for vår tid også. Og da blir det viktigere å ivareta Munchs ideer enn det papiret han benyttet for å gi dem et uttrykk.