Herold

«Hvem får egentlig bruke ytringsfriheten i norske medier?», skriver Yasmin El Mousaoui

Søndag ble den internasjonale dagen mot islamofobi markert. Den får meg til å tenke på et spørsmål jeg fortsatt ikke har et godt svar på: Hvordan et land som er så stolt av sin ytring- og pressefrihet, samtidig kan gjøre det vanskeligere for enkelte stemmer å delta i offentligheten.

Jeg heier på ytringsfriheten. Jeg heier på pressefriheten. Jeg heier på alle som kjemper for å beskytte den – også når den utfordrer oss. Nettopp derfor har jeg også kjent på en uro: Hva skjer når noen opplever at denne friheten kommer med betingelser?

For noen år siden opplevde jeg selv hvor komplisert dette spørsmålet kan bli. Som journaliststudent og aspirerende reporter i NRK fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne bruke hijab på skjermen. Begrunnelsen var hensynet til journalistisk objektivitet.

Jeg respekterer journalistikkens behov for troverdighet og uavhengighet. Men jeg klarte ikke å forstå hvordan et religiøst plagg automatisk gjør en journalist mindre objektiv. Journalister har alltid hatt bakgrunner, erfaringer og identiteter som følger dem inn i arbeidet. Objektivitet handler ikke om å være identitetsløs. Den handler om metode, integritet og redaksjonelle prinsipper.

Når enkelte mennesker likevel må legge igjen deler av sin identitet i garderoben for å få gjøre jobben sin, er det verdt å spørre om vi egentlig forsvarer objektivitet eller en snever forestilling om hvem som kan representere offentligheten.

Da saken ble offentlig, fikk jeg mange reaksjoner – både i meldinger og i møte med folk i hverdagen. Noen av dem minnet meg om hvor sterkt spørsmål om religion og tilhørighet fortsatt kan oppleves i Norge.

Jeg sier ikke at NRK er ansvarlig for det jeg opplevde. Men institusjoner sender signaler. Når en stor offentlig institusjon konkluderer med at et religiøst uttrykk ikke passer i journalistikken, kan det også forsterke forestillinger som allerede finnes i samfunnet – forestillingen om at mennesker som meg ikke passer inn i offentligheten.

For meg handlet dette ikke bare om én redaksjonell beslutning. Det handlet også om noe større: Hva betyr like muligheter i arbeidslivet når enkelte må velge mellom sin religiøse praksis og sitt yrke?

Norge liker å se på seg selv som et samfunn bygget på likestilling, rettferdighet og ytringsfrihet. Men opplevelsen av å bli ekskludert på denne måten var både skuffende, skremmende og ensom. Konsekvensene måtte jeg bære alene, mens institusjonen gikk videre.

Det har nå gått nesten to år siden hendelsen fant sted. Jeg har fortsatt ikke blitt invitert til dialog om hvordan slike spørsmål kan håndteres annerledes. Ingen samtale. Ingen evaluering. Det virker som om saken bare ble lagt bort.

Det er synd. For journalistikken er sterkest når den også tør å reflektere over seg selv.

Den politiske filosofen Hannah Arendt skrev en gang at offentligheten lever av mangfoldet av perspektiver. Hvis journalistikken skal speile samfunnet, må den også romme flere erfaringer, flere bakgrunner og flere identiteter.

På en dag hvor verden markerer kampen mot islamofobi, tror jeg derfor det er verdt å stille et vanskelig spørsmål til mediebransjen:

Hvis ytringsfriheten er en av journalistikkens viktigste verdier – hvem får egentlig bruke den?

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.