Harstad Tidende holder til i Harstad og er regionavis for kommunene Harstad, Tjeldsund, Kvæfjord, Evenes og Ibestad

Når de små reiser seg – lærdommen fra FK Bodø/Glimt

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Skrevet av Steen Linde, kommunepolitiker i Gratangen

Det finnes øyeblikk som er større enn resultatet på tavla. Kvelder der vi samles – på puber, i stuer, i små grendelag – og kjenner på noe som ikke kan måles i mål og poeng.

Slik var det også da vi satt i Gratangen og fulgte FK Bodø/Glimt mot en av Europas giganter. Det gikk kanskje ikke veien denne gangen. Men det de leverte, det betyr noe langt utover fotballbanen.

For hva er det egentlig vi ser? Vi ser en klubb fra nord. Fra en by som i europeisk målestokk knapt er en prikk på kartet. Likevel står de der, ansikt til ansikt med klubber som har budsjetter større enn hele kommuner som Gratangen, Harstad og Narvik til sammen. Det er ikke rettferdig – og nettopp derfor er det så viktig.

For dette er mer enn fotball. Dette er fortellingen om David mot Goliat. I en tid hvor stadig flere beslutninger tas langt unna folk flest, hvor systemer vokser seg større og mer utilgjengelige, kjenner mange på en avmakt. Små lokalsamfunn opplever at de blir overkjørt – av sentralisering, av markedskrefter, av strukturer som favoriserer de store.

Men så kommer Glimt. De minner oss på noe grunnleggende: At det går an å utfordre. At det går an å stå opp. At det går an å bygge noe sterkt – også fra små forhold, så lenge man har retning, kultur og vilje. For det er ikke tilfeldig det Glimt har fått til. Det er hardt arbeid, tydelig ledelse og en tro på egen modell. De har ikke kopiert de store. De har gått sin egen vei.

Er ikke det akkurat det vi trenger i nord? Små kommuner som Gratangen, Harstad og Narvik står i dag i sine egne kamper. Kampen for arbeidsplasser. Kampen for å beholde folk. Kampen for å bli hørt i møte med større systemer. Altfor ofte møter vi holdninger som sier at «slik er det bare». At utviklingen går én vei.

Men gjør den egentlig det? Glimt viser oss at etablerte sannheter ikke er hugget i stein. De er skapt av noen – og kan endres av andre. Kanskje er det nettopp her overføringsverdien ligger. Ikke i resultatene, men i holdningen. I viljen til å stå i det. I evnen til å samle folk rundt noe større enn seg selv.

For det var det vi gjorde i Gratangen også. Vi satt sammen, kjente på spenninga, håpet – og stoltheten. Ikke bare over Glimt, men over det de representerer. For oss. For Nord-Norge. For alle som noen gang har kjent på følelsen av å være den lille.

Og kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye. For selv når det går imot, så gir det håp. Et håp om at også vi – i våre lokalsamfunn – kan få til mer enn det som forventes av oss. Så ja, det gikk ikke veien denne gangen.

Men kampen er ikke over. For så lenge vi ser det gule flagget vaie – enten på Aspmyra eller i tankene – så vet vi én ting: Det finnes alltid en vei fram. Og noen ganger starter den med motet til å prøve.