Herold

En utvikling i sparebanksektoren kan flytte 3–4 milliarder kroner hvert år fra kultur, frivillighet og lokalsamfunn til enkeltkunder i bankene. Er det en utvikling vi ønsker?

Norge står overfor et veivalg som i liten grad har vært diskutert offentlig. Det handler om hvordan overskuddet i sparebankene, bygget opp gjennom generasjoner, skal brukes i årene fremover.

Skal pengene fortsatt gå tilbake til samfunnet gjennom samfunnsutbytte, eller i økende grad deles ut som kundeutbytte til bankens kunder? Forskjellen er betydelig. Samfunnsutbytte går til kultur, idrett, forskning, frivillighet og møteplasser i lokalsamfunn over hele landet. Kundeutbytte går direkte til enkeltpersoner og bedrifter som har et kundeforhold i banken.

Sparebankene har i over 200 år vært mer enn banker. De ble etablert gjennom lokale initiativ, men uten at eierne skulle ta ut utbytte. Prinsippet var at overskuddet ikke skulle gå til enkeltpersoner, men tilbake til samfunnet. Denne modellen har bidratt til å bygge lokalsamfunn over hele landet.

Gjennom samfunnsutbytte har sparebankene finansiert idrettsanlegg, kulturarenaer, frivillige organisasjoner og kunnskapsmiljøer. De har bidratt til prosjekter som ellers ikke ville blitt realisert, og skapt møteplasser der mennesker deltar i fellesskap.

I Midt-Norge ser vi dette tydelig. Samfunnsutbyttet har bidratt til kulturaktivitet, idrettsanlegg og møteplasser. Midlene har også støttet forskning og folkehelsearbeid med betydning langt utover regionens grenser.

Da Olavsfest inviterte Little Amal til Trondheim, samlet det tusenvis av mennesker rundt flyktningspørsmål og barns rettigheter. TrondheimSolistene har kunnet bidra til å styrke den kulturelle grunnmuren i hele regionen gjennom tett samarbeid med lokale kulturskoler og skoleorkestre, samtidig som orkesteret har opprettholdt høy konsertaktivitet i hele regionen og nådd nye publikumsgrupper. Hilmarfestivalen har styrket rekrutteringen av unge folkemusikere og formidlingen av kulturarv.

Felles for alle disse tiltakene er at de ikke ville blitt gjennomført i samme omfang uten samfunnsutbyttet.

I dag diskuteres det nasjonalt om en større del av sparebankenes overskudd skal deles ut som kundeutbytte, ensidig finansiert av midlene som går til samfunnsutbytte. På kort sikt kan dette fremstå attraktivt. Mange kunder vil naturlig nok sette pris på å få penger tilbake fra banken, men konsekvensene stopper ikke der. Dersom kundeutbytte blir en permanent og utbredt ordning, vil det over tid bety at mindre av overskuddet går til allmennyttige formål.

Samtidig kan det oppstå et konkurransepress mellom bankene. Banker som deler ut penger direkte til kundene kan få et fortrinn i kampen om nye kunder. Over tid kan dette føre til at flere banker føler seg tvunget til å følge etter. Resultatet vil bli en utvikling der stadig større deler av overskuddet går til enkeltkunder, og stadig mindre til fellesskapet.

Diskusjonen kommer samtidig som Norge bygger opp mot Nasjonaljubileet i 2030. Jubileet skal ikke bare markere historien, men bidra til å utvikle fremtidens samfunn. Skal det bli mer enn en symbolmarkering, krever det langsiktige investeringer i arenaene der mennesker møtes og deltar. Kultur, frivillighet og lokale initiativ er avgjørende for sterke samfunn også i fremtiden.

Flere offentlige instanser, blant annet Norges Bank, Sparebankutvalget og Finanstilsynet, har pekt på betydningen av å verne samfunnskapitalen i sparebankene og sikre lokal forankring.

Diskusjonen om kundeutbytte og samfunnsutbytte handler til syvende og sist om hvilken modell vi ønsker å bygge videre på: En modell der overskudd går til enkeltkunder, eller en modell der verdiene fortsatt går tilbake til samfunnet.

Vi oppfordrer derfor nasjonale og lokale politikere til å engasjere seg i denne saken og se de langsiktige konsekvensene av valgene som tas nå. Beslutningene vil påvirke grunnlaget for fellesskap, demokratisk deltakelse og samfunnsutvikling i lang tid fremover.