Herold

Overlege Olaf Kleinau stiller i sitt innlegg en rekke betimelige spørsmål om Helseplattformen.

Svaret fra Helse Midt-Norge er påfallende – ikke først og fremst for det som sies, men for det som fortsatt ikke dokumenteres.

For det er nettopp dokumentasjon som mangler.

Helse Midt-Norge hevder at de «synliggjør konsekvenser». I realiteten presenterer de anslag, antakelser og retoriske premisser – uten å legge frem det faglige grunnlaget som skulle gjort påstandene etterprøvbare.

La oss begynne med det mest sentrale: kostnadene.

Det vises til et «grovt estimat» for avvikling av Helseplattformen; 10 - 15 milliarder.

Samtidig innrømmes det at arbeidet med å kvalitetssikre både tidslinje og kostnader fortsatt pågår.

Likevel brukes dette tallet aktivt i offentligheten – som et argument mot å vurdere alternativer.

Hvordan kan et ikke-kvalitetssikret estimat brukes som premiss i en nasjonal beslutning?

Og hvor er analysen av alternativkostnaden – altså hva det vil koste å fortsette med Helseplattformen i 10–15 år fremover, sammenlignet med andre løsninger?

Uten en slik sammenligning er ethvert enkeltstående milliardtall i beste fall ufullstendig, i verste fall villedende.

Helse Midt-Norge hevder videre at Helseplattformen ikke er dyrere enn løsninger i andre regioner. Det er en alvorlig påstand – og desto mer alvorlig at den fremsettes uten dokumentasjon.

Hvilke systemer sammenlignes det med?

Hvilke kostnadskomponenter er inkludert?

Hvordan er produktivitetstap, opplæringskostnader og økt tidsbruk for helsepersonell regnet inn?

Dette er ikke detaljer. Det er selve kjernen i saken.

Når det gjelder brukervennlighet, viser Helse Midt-Norge til at erfaringen «bedrer seg over tid». Det kan godt være riktig. Men det er ikke det samme som at systemet fungerer tilfredsstillende.

Spørsmålet er ikke om man kan venne seg til et dårlig system.

Spørsmålet er om helsepersonell skal måtte gjøre nettopp det.

Hvor er de uavhengige målingene av effektivitet, tidsbruk og pasientflyt – før og etter innføring?

Hvor er dokumentasjonen på at forbedringstiltakene faktisk gir resultater, utover anekdotiske erfaringer?

Enda mer alvorlig er argumentasjonen rundt pasientsikkerhet.

Helse Midt-Norge advarer nå mot risiko ved en eventuell avvikling. Det er i seg selv legitimt. Men det reiser et uunngåelig spørsmål:

Hvor var denne risikoforståelsen da systemet ble innført, til tross for analyser som indikerte betydelig sannsynlighet for pasientskade?

Når risiko brukes selektivt – først nedtonet, deretter fremhevet – svekkes troverdigheten.

Videre hevdes det at Helseplattformen ikke kan erstattes av ett system, men må erstattes av en portefølje. Det kan godt være riktig.

Men også her uteblir det avgjørende:

Hvor er den faglige utredningen som viser at en slik portefølje vil være dårligere, dyrere eller mer risikabel enn dagens løsning?

Å hevde kompleksitet er ikke det samme som å dokumentere den.

Og så er det kanskje det mest talende forholdet i hele saken: fastlegene.

De var en forutsetning for visjonen om «én innbygger – én journal». Likevel velger de systemet bort i nær sagt enstemmighet.

Helse Midt-Norge kommenterer ikke dette i sitt tilsvar.

Hvorfor ikke?

Når de som står nærmest pasientene – og som fritt kan velge – systematisk avviser løsningen, burde det utløse mer enn stillhet. Det burde utløse grunnleggende selvransakelse.

Til slutt står vi igjen med et prinsipielt spørsmål:

Hvem bærer ansvaret når et nasjonalt pilotprosjekt ikke fungerer som forutsatt?

Helse Midt-Norge advarer mot at kostnadene ved en avvikling vil ramme regionens pasienter og ansatte. Men dette var ikke et regionalt eksperiment. Det var et nasjonalt initiativ, forankret i ambisjonen om en felles journalløsning.

Da kan ikke regningen ensidig sendes til dem som ble prøvekaniner.

Det er ikke Kleinau som må dokumentere at Helseplattformen bør avvikles.

Det er Helse Midt-Norge som må dokumentere at den bør videreføres.

Den dokumentasjonen har vi fortsatt til gode.