Herold

Som sykepleier og kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet vil jeg løfte et viktig spørsmål: I årene som kommer vil kommunene få et enda større ansvar for helsetjenestene. Da er spørsmålet: kan vi samtidig svekke krava til helsefaglig kompetanse?

Eldrebølgen er et faktum. Den vil påvirke helsevesenet vårt i stor grad, og behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke betydelig. Dette innebærer også at kampen om arbeidskraften øker. Det er dette som er bakteppet for forslagene i NOU 2026:1.

Utredningen reiser viktige spørsmål om hvordan staten styrer kommunene, og hvordan vi kan sikre bærekraftige tjenester i framtiden. Den diskusjonen trenger vi. Samtidig foreslår et flertall i utvalget å oppheve lovkravet om at kommunene skal ha bestemte helseprofesjoner knyttet til tjenestene, blant annet psykolog og ergoterapeut.

Kommunestyret i Hjartdal behandlet 11. mars KS sitt høringssvar til utredningen. Ett av forslaga var å oppheve de formelle kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunestyrets flertall valgte i behandlingen av høringssvaret å stryke dette forslaget. Det mener jeg er en klok vurdering, og en ansvarlig vurdering. Tidligere samme dag holdt jeg en fagpresentasjon for kollegaer ved medisinsk sengepost på Notodden sykehus om pasienter med KOLS i livets sluttfase. Et av hovedbudskapene mine var at disse pasientene er avhengig av kompetente pleiere med nødvendig kunnskap, kompetanse og ferdigheter.

Som sykepleier møter jeg daglig mennesker som er avhengige av gode og trygge helsetjenester. Etter innføringen av samhandlingsreformen blir pasienter skrevet tidligere ut fra sykehus og overført til kommunene med behov for tett oppfølging. Dette gjør at kompetansen i de kommunale tjenestene blir enda viktigere. Lovfesting av kompetansekrav sikrer et minimumsnivå, noe som er helt nødvendig for å opprettholde kvaliteten i helsetjenestene – særlig i små kommuner. Dette er et punkt som ofte overses, men som er helt avgjørende for at innbyggerne får forsvarlig helsehjelp.

Helsetjenesten skal og bør jobbe med oppgavefordeling innenfor profesjonene. Det er vi avhengig av for å få et bærekraftig helsevesen som skal møte fremtidens utfordringer. Men oppgavefordeling må ikke bety lavere kompetanse. Kompetansen i tjenesten må bevares, styrkes og utvikles- ikke svekkes!

Et annet forhold som bør diskuteres, er hvilke konsekvenser en fjerning av kompetansekravene kan få for rekruttering? Psykologer og ergoterapeuter er allerede knapp ressurs, spesielt i distriktskommuner. Kan økt fleksibilitet i praksis føre til at små kommuner nedprioriterer disse fagmiljøene?

Jeg har stor forståelse for at kommunene trenger handlingsrom til å organisere tjenestene på en god måte. Jeg har også forståelse for de utfordringer kommune-Norge står i med tanke på økonomi. Men samtidig må vi være varsomme med å svekke de nasjonale minimumskravene som skal sikre faglighet og likeverdige tjenester for innbyggerne. Som kommunestyrerepresentant i Arbeiderpartiet er jeg opptatt av at vi både skal utvikle sterke kommuner og samtidig ta vare på kvaliteten i velferdstjenestene. Den balansen er avgjørende for tilliten til fellesskapsløsningene våre.

De fleste av oss vil før eller siden være avhengig av helse og omsorgstjenester. Da må vi kunne være trygge på at tjenester vi møter, er bygget på solid faglighet og høy kompetanse.

Kommunene trenger handlingsrom. Men innbyggerne trenger også trygghet. Derfor bør vi være varsomme med å fjerne kompetansekravene uten grundig vurdering av konsekvensene for kvalitet, pasientsikkerhet og likeverdige tjenester.

Halvor Haugetuft Sletta, sykepleier og kommunestyrerepresentant for Hjartdal Arbeiderparti