Herold

Når vi skriver om konkurser og useriøs drift i restaurantbransjen, tenker jeg på meg selv som tenåring. For å få utbetalt lønn, måtte jeg hjelpe til med å pusse opp sjefens båt.

Konkurser er historier om folk som har satset. I en gründerby som Sandefjord må og skal det være rom for å prøve og feile.

Men historien vi har gravd fram om Horisont1 har dessverre en helt annen side. Det hjelper lite å love gjestene «refined dining», mat i Michelin-klasse og et enormt utvalg viner på glass, når baksiden av medaljen er over en million kroner i ubetalte skatter og avgifter.

Ansatte som stiller opp for deg skal behandles skikkelig. Den skatten de betaler av sin egen lønn, er ikke dine penger.De skal selvsagt også ha den tjenestepensjonen de har krav på – noe Horisont1 unnlot å opprette, og i stedet innkasserte stive tvangsmulkter for. Noe vi har satt søkelys på i dag.

Da eierne meldte oppbud i februar, pekte de beleilig nok på at gårdeier hadde avsluttet leieforholdet, og at de egentlig hadde løsninger for videre drift.

Mistet skjenkeretten dager før konkursen: – Har drevet på fellesskapets regning

Men virkeligheten bak fasaden forteller en annen historie: Arbeidstilsynet hadde akkurat banket på døren med et tilsyn, politikerne skulle vurdere å inndra skjenkebevillingen, restauranten drev på dine og mine skattepenger og hadde mer enn 5,5 millioner i gjeld.

Selskapet avviser at det varslede tilsynet er bakgrunn for stengingen, men når vi vil ha svar på spørsmål om bevillingen og hvor det har blitt av pengene som restauranten har tatt fra de ansattes lønn, men ikke betalt inn til staten, får vi ikke svar.

Så kan man kanskje mene at vi burde la saken ligge. Restauranten har tross alt gått konkurs, kroken er på døra og ferdig med det. Kall meg gjerne farget. Si gjerne at jeg lar min personlige historie styre hva jeg synes er viktig som redaktør.

For jeg vet nøyaktig hvem som betaler prisen når ledelsen svikter.

Jeg startet selv min yrkeskarriere som kokk. Som svært ung ansatt opplevde jeg at en useriøs leder ikke fulgte opp ansvaret sitt. Det endte med at mange oppgaver sto uløste, og en annen ungdom og jeg fikk mange og lange dager. Vi begynte klokka 07 og var sjelden ferdige før klokka 20. På kort tid hadde jeg 120 timer ubetalt overtid.

For at jeg skulle få dette utbetalt, forlangte lederen at jeg hjalp til med å pusse opp båten hans. Jeg var ung og stilte opp til avtalt tid på en sjelden fridag. Men han hadde vært på byen kvelden før, så det måtte bli en annen dag. Det er tross alt begrenset hvor mye utpressing man klarer å gjennomføre når man ligger fyllesyk under dekk. Da sprakk det også for en som var uerfaren med lover og regler i arbeidslivet, og overtiden ble til slutt utbetalt.

En annen gang, i en annen restaurant, opplevde jeg at det var feil på lønningsslippene. Arbeidsgiver reduserte den samlede inntekten og hva jeg skulle ha betalt i skatt. Da jeg konfronterte ham, mente han at dette ikke «angikk meg», siden jeg uansett fikk den samme nettolønnen utbetalt.

Hva skjer bak de nymalte fasadene?

Men det angår i aller høyeste grad de ansatte om skatten går til skole, veier og fellesskapet – og ikke rett i lomma på eierne. At det finnes noe som heter lønnsgarantifondet som sikrer ansatte lønn ved en konkurs, har ingenting med saken å gjøre.

Lønnsgarantifondet er samfunnets sikkerhetsnett for kriser, ikke et rentefritt forbrukslån for eiere som heller vil bruke penger på fasade enn på folk. For hver useriøse aktør som får lov til å drive på denne måten, stjeles ikke bare skattepenger. De stjeler også fremtiden og motivasjonen til unge fagfolk som bare vil gjøre en god jobb.

Resultatet for min del? Jeg valgte til slutt å ta en ny utdannelse og starte en helt annen karriere. I dag hører vi stadig at restaurantbransjen skriker etter fagfolk og mangler kokker. Om den floken skal løses, er det å kaste ut de useriøse aktørene det eneste logiske stedet å begynne.