Herold

Ingen barn skal vokse opp med skolen som sitt største mareritt.

Jeg har over flere innlegg i sosiale medier og i Troms Folkeblad skrevet om mobbing i Senjaskolen og problematikken rundt dette. I Senja kommune viser tallene fra Elevundersøkelsen et bilde som bør bekymre oss alle. Tallene viser at 14,4 prosent av elevene på 7. trinn rapporterer at de opplever mobbing. På 10. trinn sier 11,5 prosent det samme. I tillegg oppgir 5,5 prosent av elevene på 7. trinn at de har opplevd mobbing fra voksne på skolen.

Tallene fra Troms fylke ligger på omtrent samme nivå. Det betyr at dette ikke bare er et lokalt avvik, men et tegn på et alvorlig problem i skoleverket.

Elevundersøkelsen bygger på elevenes egne opplevelser og svar på konkrete spørsmål. Det finnes naturligvis nyanser i slike tall. Men nyanser kan ikke brukes som en unnskyldning for å bagatellisere problemet. Når mer enn én av ti elever sier at de opplever mobbing, er det ikke statistikk, det er et varsko. Dette er ikke små avvik i statistikken. Dette er alvorlige varselsignaler. Når mer enn én av ti elever sier at de opplever mobbing, er det ikke lenger snakk om enkeltsaker eller misforståelser. Da snakker vi om en alvorlig svikt i skolemiljøet.

Når barn i tilleggforteller at de opplever mobbing fra voksne på skolen, rokker det ved selve grunnlaget for tryggheten i skolehverdagen.

Skolen og kommunen har et tydelig og lovpålagt ansvar for å sikre et trygt og godt skolemiljø. Dette er ikke en ambisjon. Det er ikke et mål man kan strekke seg etter når det passer. Det er en rettighet alle elever har etter loven.

Når barn forteller at de opplever mobbing, er det skolens plikt å gripe inn. Raskt. Tydelig. Konsekvent. Når tallene fra Elevundersøkelsen viser at så mange elever opplever mobbing, er det ikke lenger snakk om enkeltsaker eller uheldige episoder. Det er et tydelig tegn på at systemet som skal beskytte barna ikke fungerer godt nok.

Da holder det ikke med planer, strategier og nye dokumenter. Det holder ikke med møter, arbeidsgrupper og gode formuleringer i handlingsplaner. Barn trenger ikke flere planer. Barn trenger voksne som faktisk stopper mobbingen. Når elever år etter år forteller at de ikke føler seg trygge på skolen, betyr det at noen voksne ikke har gjort jobben sin godt nok. Det betyr at saker ikke er blitt tatt alvorlig nok. Det betyr at barn ikke er blitt beskyttet slik de har krav på.

Kommunen hardet overordnede ansvaret for skolene. Det ansvaret kan ikke bortforklares eller skyves nedover i systemet. Når så mange barn sier at de opplever mobbing, er det ikke bare et problem. Det er et tydelig tegn på svikt. Svikt i oppfølging. Svikt i ledelse. Svikt i systemene som skulle beskytte barna.

Barnas trygghet er skolens viktigste oppgave. Alt annet kommer etterpå. Når barn går på skolen med frykt i magen, når noen slutter å møte opp fordi belastningen blir for stor, da er ikke dette bare et vanskelig skolemiljø. Da er det et alvorlig svik mot barn.

Etter at jeghar skrevet flere innlegg om skolemiljøet i Senja, har jeg fått mange meldinger fra foreldre i kommunen. Historiene er tunge å lese. Foreldre forteller om barn som gruer seg til å gå på skolen, og om ungdom som gradvis mister selvtillit, selvfølelse og troen på at noen voksne faktisk vil beskytte dem. Jeg får historier om barn som ikke får sove om natten fordi de gruer seg til neste skoledag. Barn ligger våkne i mørket med en klump i magen fordi de vet hva som kan vente dem når de kommer på skolen. Latter i gangen. Blikk som treffer som slag. Hvisking bak ryggen. Meldinger på telefonen som bryter dem litt mer ned for hver eneste dag som går.

Alvorlig mobbingsetter dype spor. Barn begynner å tvile på sin egen verdi. De trekker seg unna venner, aktiviteter og livet rundt seg. Skolearbeidet bryter sammen fordi all energi går til å håndtere frykt, uro og skam. Noen utvikler angst. Noen utvikler depresjon. Noen begynner å tro at det er noe fundamentalt galt med dem. Noen barn lever med en konstant uro i kroppen. En uro som følger dem fra kvelden før, gjennom natten og inn i neste morgen. Noen kjenner uroen allerede før vekkerklokken ringer. De sitter stille ved frokostbordet. De drøyer med å ta på seg sekken. De drøyer med å gå ut døren, fordi de vet at den døren leder til enda en dag de ikke orker å møte.

Ingen barn skalvokse opp med skolen som sitt største mareritt. Og noen barn kommer til et punkt der det ikke går lenger. Kroppen sier stopp. Hodet sier stopp. De klarer ikke mer. De slutter å gå på skolen. Når et barn slutter å gå på skolen fordi det ikke føler seg trygt der, er det ikke bare et skoleproblem. Det er et alvorlig tegn på at systemet rundt barnet har sviktet.

Mobbing oppstår ikke i et vakuum. Den vokser fram i et miljø og næres av holdninger, språk og manglende grenser. Barn lærer ikke bare av lærere. De lærer først og fremst av oss voksne. De lærer av hvordan vi snakker om andre mennesker. Hvordan vi omtaler lærere, naboer og medelever. Hvordan vi reagerer når noen forteller at barnet vårt har gjort noe galt. Altfor ofte går voksne rett i forsvar. «Mitt barn ville aldri gjort noe sånt.» «Det var sikkert bare en misforståelse.» «Det var bare litt erting.» Slik begynner bortforklaringene. Og nettopp slike reaksjoner gjør det vanskeligere å stoppe mobbing.

Hvis vi som foreldrenekter å se at også vårt barn kan gjøre noe galt, bidrar vi til at problemet fortsetter. Mobbing starter ikke i skolegården. Den starter i holdninger – og holdninger formes hjemme. Hvis barn møter på skolen uten respekt for andre mennesker, er det ikke noe skolen alene kan reparere. Holdninger formes lenge før barna går inn skoleporten. Å være forelder handler ikke bare om å beskytte barnet sitt. Det handler også om å oppdra barn som viser respekt for andre. Det betyr å sette grenser. Det betyr å korrigere oppførsel.

Det betyr å lære barn at respekt for andre mennesker ikke er valgfritt. Det betyr også at vi må støtte skolen når de håndterer vanskelige saker, ikke undergrave arbeidet fordi det er ubehagelig å høre at vårt eget barn kan ha gjort noe galt. Barna våre skal ikke være sterke nok til å tåle mobbing. Det er vi voksne som skal være sterke nok til å stoppe det. Tallene fra Elevundersøkelsen er tydelige. Bak hvert tall står et barn. Et barn som mister litt av seg selv for hver dag. Et barn som begynner å tro at det ikke hører til.

Barna har alleredesagt ifra. De har gitt oss tallene. De har gitt oss signalene. Nå finnes det ingen unnskyldning for å se en annen vei. Spørsmålet er ikke om dette er alvorlig. Spørsmålet er om vi voksne hjemme, på skolen og i kommunen faktisk tar ansvaret vårt.