Herold

I dag har vi farevarsler for alt, men det er blitt færre som sjekker om vi har det bra. Vi har blitt tryggere, men kanskje mindre robuste fordi vi har mistet det praktiske fellesskapet som bygde kystsamfunnene.

Forrige uke ble NATO-øvelsen Cold Response 2026 arrangert og det sivil-militære beredskapssamarbeidet ble testet i Narvik, Harstad og Tromsø. Men beredskap og samfunnets motstandskraft handler om mye mer enn det. Den kanskje viktigste beredskapen handler om forholdet mellom folk. Og vi har blitt dårligere på å være der for hverandre.

Samfunn som bygde motstandskraft

Bestemoren min pleide å fortelle om en tid før Norge ble rikt. Før olje, før elbiler og før vi begynte å kalle tomme butikkhyller for «forsyningsutfordringer». En tid da stormer kom uten forvarsel, og hvor menn måtte ro ut fordi vi var avhengige av havet.

Langs kysten levde folk i konstant forhandling med naturkreftene. Havet kunne gi mat på bordet og penger i lomma, eller ta alt i samme drag. Tap var ikke en abstrakt frykt der. Det var noe man levde med.

Når noe skjedde, kom folk. Hvis noen ble syke, stilte naboene opp. Hvis vinden tok taket, kom bygda med hammer og taus kunnskap. Ingen kalte det solidaritet. Det var bare slik man overlevde. Man hjalp fordi man visste at neste gang kunne det ramme en selv.

Så hvordan er det i dag?

I dag lever vi tryggere liv. Vi har velferdsstat, forsikringer og beredskapsplaner. Det er fremskritt. Samtidig tåler vi kanskje mindre. Med tryggheten har også ansvaret flyttet bort fra oss og over på systemene. Vi betaler selskaper for å håndtere risikoen, og kriseplaner ligger hos myndighetene.

Dette får meg til å lure på noe:

Hvor ble det av fellesskapet som bar kystsamfunnene gjennom generasjoner?

Vi har blitt mer individualisert. Det er ikke lenger «vi» i nabolaget. Det er «jeg» som bor i min bolig. Mange av oss kjenner knapt naboen. Vi kan vente med å gå ut med søpla til naboen har gått inn igjen. For å slippe småprat.

Det er nesten komisk. I et land bygget på dugnad har vi blitt eksperter på å klare oss selv, eller i det minste late som.

Så kommer det ubehagelige spørsmålet:

Hva skjer hvis Norge er i krig? Hvis infrastrukturen svikter? Hvis strømmen blir borte over tid? Hvis forsyningslinjer stopper opp? Hvis myndighetene sier: Nå må dere klare dere mer selv?

Hvem ringer vi da?

Vi er vant til at noen ordner opp. Staten. Kommunen. Forsvaret. Noen med en plan. Men samfunnssikkerhet er ikke bare planer og formaliserte samarbeid. Det er summen av oss. Av relasjonene våre. Av viljen til å stille opp. Robusthet oppstår ikke idet krisen treffer. Den bygges i hverdagen.

Når vi kjenner hverandre godt nok til å banke på døra uten å sende melding først. Når vi vet hvem som trenger hjelp før de ber om det. Når vi ser på oss selv som en del av noe større enn egen husstand.

Vi har det bedre enn generasjonene før oss. Men komfort er ikke det samme som styrke.

Stormene kommer fortsatt. Noen ganger fra naturen. Andre ganger fra en mer urolig verden.

Så la oss ta lærdom fra kystsamfunnene bestemor fortalte meg om. Begynn i det små. Engasjer deg. Lær deg noe praktisk. Bli kjent med naboen. Bygg relasjoner før du trenger dem. Tenk gjennom hva du faktisk kan bidra med hvis ting blir krevende.