Herold

«De jobber med ræva først.»Slik beskriver Hanne Håland hvordan kommunen håndterer utskrivningsklare Tore (79) ved UNN i Tromsø.

Tore ble operert i januar. Nå er det snart april. Han ligger fortsatt på sykehus. Ikke fordi han trenger det, men fordi kommunen ikke har noe annet sted å gjøre av ham.

• Les saken i Nordlys: Tore (79) var ferdig operert for to måneder siden – venter fortsatt på kommunen

På en høyspesialisert ortopedisk avdeling ved Nord-Norges største sykehus er nesten halvparten av sengene opptatt av pasienter som ikke trenger å være der. Utskrivningsklare pasienter som venter på hjelp som finnes på papiret, men ikke i virkeligheten.Tore og kona gjorde alt riktig. Etter et langt arbeidsliv på meieri og på sykehjem solgte de huset og flyttet til en tilrettelagt leilighet. De planla alderdommen, tok ansvar, og gjorde det samtidig enklere for både seg selv og samfunnet.Planlegging til tross: livet skjer og nå står de i en «prioritert kø». Hvor mange som er i køen sammen med Tore og hvor mange andre som er prioritert, det er det ingen som vet.Det vi vet, er at kommunen har brukt rundt 350 millioner kroner på å betale sykehuset for at utskrivningsklare pasienter blir liggende. Fjorten år med årlige regninger på rundt 25 millioner kroner.Penger som i praksis er en permanent bot for ikke å levere lovpålagt hjelp.Forestill deg en privat virksomhet som i fjorten år betaler titalls millioner årlig fordi den bryter loven og ikke fungerer, uten at noe endres. I privat sektor ville det vært en krise. I offentlig sektor kaller vi det fortsatt «utfordringer».Men kommunen har ikke mangel på plasser, de har faktisk flere enn sammenlignbare kommuner. Da gjenstår noen forklaringer: enten beregner man hvor plassbehovet på feil måte, plassbehov lar seg ikke sammenligne og generalisere, eller så fungerer ikke systemet som skal bruke dem. Alle alternativer er alvorlig.Saker som denne får ofte merkelappen «eldreomsorg». Det er en språklig avsporing. Tore trenger ikke eldreomsorg, han trenger lovpålagt helsehjelp som han ikke får. Det finnes allerede flere som han, og flere skal det bli. Dette er symptomet på en varslet kollaps i måten vi organiserer omsorg og helsehjelp på. Og likevel behandler vi det ikke som en krise.

Saken om Tore var hovedoppslag i noen timer. Deretter forsvant den bak betalingsmur som en hvilken som helst hverdagsnyhet. Når slike historier raskt glir ut av offentlighetens syn, sier det noe om hvor normalisert situasjonen har blitt.Vi reagerer, tenker kanskje det er tragisk og skroller videre. Det handler ikke om meg.

Skrolling til tross, problemet blir ikke borte, og demografien består. Vi blir flere eldre og færre yrkesaktive. Flere som Tore, men færre som kan hjelpe.

Dagens situasjon er ikke bunnen. Den er oppvarmingen.Om noen tiår kan fremtidens eldre se tilbake på Tore og tenke at han var heldig.Han hadde i det minste en seng, god mat, mennesker rundt seg og pårørende som fulgte med.Kommunen sier at de ønskerå bruke midlene annerledes. Etter fjorten år med de samme regningene uten særlig forbedring er det vanskelig å se at ønsket har blitt til handling. Det som bør uroe oss og vekke engasjement er ikke pengebruken i seg selv, men den manglende evnen til å prioritere, planlegge og gjennomføre.Situasjonen er lik i mange kommuner. Tromsø er ikke alene. En kunne kanskje tenkt at det er styrke i et slikt fellesskap, kanskje kunne krisen vært møtt med samarbeid og felles løsninger. I stedet for ser man en samtidig og kollektiv kollaps av et system man har tatt for gitt, i møte med en varslet krise.

Hvem har egentlig ansvaret?

Mange vil hevde at verken enkeltpersoner eller kommuner kan stilles til ansvar. Problemet er «systemet».

Men systemer består av mennesker med makt til å gjøre noe annerledes, og ansvar for å gjøre det. Når situasjonen har vært varslet og regningene betalt år etter år, blir «systemet» et annet ord for ansvarsfraskrivelse.Hvis vi ikke tør å gjøre grunnleggende og radikale endringer nå, er ikke spørsmålet om flere vil havne i en tilsvarende eller verre situasjon som Tore og Hanne, men hvem og hvor mange. Sannsynligheten for at det blir akkurat deg, meg, eller en av våre nærmeste, vokser for hvert år som går.Ikke bare har vi «jobba med ræva først», vi biter oss sjøl i den også.