Herold

Vi er blitt kjent med at vår gode venn Ole Bjørn Hvattum er død. Ved hans bortgang har familien mistet en bærebjelke i tilværelsen, Kragerø har mistet en viktig samfunnsbygger og vi i venneflokken har lidd et stort tap.

Jeg ble kjent med Ole Bjørn rundt 1990, – det var i den tida Kragerø hadde statlig asylmottak og mange asylsøkere og flyktninger kom til kommunen. Mange av disse hadde en tung menneskelig ballast med seg da de kom, og de hadde en høyst usikker framtid foran seg. For mange av disse ble Ole Bjørn en redningsplanke: Som advokat hjalp han svært mange med den byråkratiske kverna som asylsøknadene deres måtte gjennom. I så måte gjorde han en bokstavelig talt livsviktig jobb for dem. Ole Bjørn hadde en egen lun og tillitvekkende måte å ta imot de ofte usikre og utrygge menneskene dette dreide seg om. Slik bidro han ikke bare til å gi dem nødvendig faglig assistanse, men også til å gi dem tro på seg selv og på den framtida som lå foran dem.

At Ole Bjørn la ned et langt større engasjement og brukte mye mer tid på disse sakene enn det «statens regulativer» tilsa, vet alle som var involvert i lokalt flyktningearbeid på den tida: Han ble kjent med menneskene bak alle søknadspapirene, han stolte på deres fortellinger om egen bakgrunn og han var overbeviste om deres rett til å få leve og bo i Norge. Da skulle det ikke stå på timer til nye søknader, anker, møter, rettssaker! Når det nå blir kjent blant tidligere flyktninger og asylsøkere at Ole Bjørn er død, er jeg sikker på at svært mange vil sende mange takkens tanker for at han hjalp dem til en trygg framtid i Norge.

Tida har gått, og vi har med glede hatt kontakt med Ole Bjørn og hans Ellen opp gjennom årene. I en periode hadde Ole Bjørn og jeg felles ukentlig nistespising på kontoret hans, – alltid var han grundig oppdatert på utvikling og begivenheter både i lokalsamfunnet og i verden rundt oss. Solide kunnskaper og skarpsindige analyser, sammen med humør og treffende replikker, gjorde at samtalene med Ole Bjørn alltid var hyggelige og gav nye perspektiver.

Det kjennes tungt å ta inn over seg at vi nå ikke lenger skal treffe Ole Bjørn mer. En trøst er det å kunne ta med seg videre minnet om en hedersmann, – et medmenneske som betydde mye for svært mange. I den tunge tiden som familie og venner nå må gjennomleve, går tankene våre til Ellen, barna og familien ellers. Fred med Ole Bjørns minne.

Olav A. Drevland