Herold

Energiminister Terje Aasland mener kommuner bør ha mer kunnskap før de sier nei til vindkraft. Problemet er at mye av den kunnskapen han etterlyser allerede finnes – i kommunenes egne planer.

I et intervju i Europower uttrykker Aasland bekymring for at kommuner sier nei til vindkraft på prinsipielt grunnlag. Kommunene bør, sier han, ha mer kunnskap før de fatter slike beslutninger.

Da er det naturlig å spørre: Hvilket grunnlag har han for å hevde dette? Finnes det noe dokumentasjon som underbygger manglende kommunal kunnskap i disse sakene?

Det er en bemerkelsesverdig påstand. For hva slags kunnskap er det egentlig kommunene mangler?

For gjennom kommuneplanens samfunnsdel og arealdel har kommunene allerede gjort omfattende vurderinger av hvordan arealene skal brukes og hvilken utvikling man ønsker lokalt. Disse planene er ikke tilfeldige dokumenter. De er resultatet av brede prosesser med utredninger, medvirkning og politiske prioriteringer. Her vurderes naturverdier, næringsutvikling, bosetting, landskap og langsiktig arealbruk.

Når en kommune derfor sier nei til et vindkraftprosjekt på et tidlig tidspunkt, er det vel ikke urimelig å tenke at det er fordi prosjektet allerede er vurdert opp mot de prioriteringene som ligger i kommuneplanen.

Problemet er ikke manglende kunnskap. Påstanden er et uttrykk for manglende forståelse for kommunens faktiske kompetanse.

I intervjuet uttrykker statsråden også bekymring for det han beskriver som «brutalt press» mot lokalpolitikere. Det er det ikke vanskelig å være enig i, men hvor presset kommer fra er ikke like åpenbart.

De siste årene har kommunene vært utsatt for et betydelig press ovenfra. Staten har gjentatte ganger slått fast at Norge står foran et kraftunderskudd, at mer produksjon er nødvendig, og at vindkraft på land fremstår som den mest realistiske løsningen. Når det er dette premisset som legges til grunn, er det forståelig at Aasland tolker nei-vedtak som irrasjonelle eller prinsipielle – som et uttrykk for motstand mot kunnskap snarere enn et legitimt politisk standpunkt. En annen tolkning ville kunne reise spørsmål som rokker ved selve premisset for denne satsingen.

Hva slags kunnskap er det egentlig han etterspør ?

En konsekvensutredning svarer ikke på om et lokalsamfunn ønsker et vindkraftanlegg. Den svarer på hvordan et slikt anlegg eventuelt kan bygges og hvilke virkninger det kan få. Den kunnskapen trenger man ikke før man har bestemt seg for at man ønsker å åpne for et vindkraftanlegg i kommunen.

Plan- og bygningsloven gir nettopp kommunene et tidlig styringspunkt i slike saker. Gjennom behandlingen av et planinitiativ kan kommunen ta stilling til om et privat planforslag i det hele tatt bør fremmes. Hensikten er nettopp å unngå omfattende planprosesser rundt prosjekter kommunen ikke ønsker.

Det er i dette punktet beslutningen om kommunen ønsker vindkraft bør avgjøres – lenge før konsekvensutredninger og konsesjonsprosesser settes i gang.

Hvis alle prosjekter først skal gjennom omfattende utredninger før kommunen kan ta stilling til dem, flyttes denne beslutningen i praksis langt senere i prosessen. Da risikerer man at den politiske avklaringen kommer først etter at betydelige ressurser er brukt og forventninger er bygget opp.

Det kan svekke den tidlige politiske styringen loven er ment å sikre.

Statlige retningslinjer sier at kommunene bør vurdere mer kraftproduksjon. I intervjuet sier statsråden følgende: «At det står "bør" er byråkratisk snilt ordbruk som egentlig betyr at man skal gjøre det». Det er en noe uvanlig tolkning av disse ordene. I norsk forvaltning er forskjellen mellom «bør» og «skal» nettopp forskjellen mellom anbefaling og plikt. Når denne forskjellen blir utydelig, blir kommunenes handlingsrom like utydelig.

Det er også verdt å merke seg hvor denne kritikken av kommunene fremmes. Europower er et bransjemagasin for kraftsektoren. Bare uker før statsrådens intervju publiserte redaktøren i samme magasin en kommentar der kommunepolitikere i vindkraftsaker ble omtalt som «ute av stand til å bruke hodet». Og motargumenter omtalt som «føleri og irrasjonelle argumenter»

Når en statsråd kort tid etter velger nettopp denne arenaen for å etterlyse mer kunnskap hos kommunene, fremstår det som lite musikalsk.

Etter at kommunene fikk vetorett i vindkraftsaker i 2023, har det så langt ikke blitt etablert ett eneste nytt vindkraftanlegg på land i Norge. Dette kan selvsagt tolkes som resultat av vrangvilje eller manglende kunnskap, men det kan også tolkes som en markedsundersøkelse.

Eller for å si det på denne måten: Hvis ingen vil kjøpe det du selger er det ikke sikkert det er kundene som er problemet. Det kan være produktet det er noe galt med.

For når det samme prosjektet lanseres gang på gang uten å gi resultater, er det kanskje på tide å vurdere innholdet i prosjektet.

I intervjuet understreker statsråden at kommunene fortsatt skal ha «hendene på rattet» i vindkraftsaker. Da gjenstår det å se om kommunene faktisk får bruke «hendene på rattet» – og at de ikke bare er der til pynt.