Herold

Jeg vet om to gutter. De går rundt i verden slik barn gjør, nysgjerrige og lekende. De vet ennå ikke at de vokser opp uten sin fars hjemmespråk, samisk.

Snart skal de begynne på skolen. Hvem er lærerne som venter på dem? Hva vet de om den tause historien mange barn bærer med seg inn i klasserommet, om språk som gikk tapt, identitet som ble undertrykt, og sårene en hard assimileringspolitikk etterlot? Dette handler ikke bare om skolen – det handler om hvordan vi forstår samisk kultur og identitet i dag, om utdanningsinstitusjonene våre, om kunnskapen vi velger å gi videre, og om hvilket samfunn vi ønsker å være.

Hvordan bereder vi grunnen for barna våre?

Jeg er en av medredaktørene i boken Samiske stemmer i skolen (2023), og foreleser ved ulike utdanningsinstitusjoner om blant annet fornorskning og samisk kulturforståelse. Sammen med min søster Mari Helander står jeg også på scenen i en forestilling om livet til Elsa Laula Renberg – en samisk pioner som virket på slutten av 1800-tallet og første halvåret av 1900-tallet, i en tid da fornorskningspolitikken sto særlig sterkt. Historien hennes tilhører ikke bare fortiden. Den kaster lys over samtiden og minner oss om at dette er en historie samfunnet fortsatt bærer med seg, ikke kun det samiske folket, men også majoritetsbefolkningen.

I mange norske klasserom lærer elever om vikinger, unionstiden og grunnloven. De lærer om industrialisering, verdenskriger og demokrati. Dette er viktige deler av historien vår. Likevel er samisk historie fortsatt ofte et sidekapittel, eller noe som dukker opp i forbindelse med samenes nasjonaldag 6. februar. Det er et problem. Ikke bare for samiske elever, men for hele samfunnet.

Samene er ikke bare en minoritet i historieboken. De er Norges urfolk. Samisk historie, kultur og samfunnsliv er en del av vår felles historie. Likevel vokser mange barn og unge opp med svært begrenset kunnskap om dette. At den norske stat ble etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn, med samme rett til å utvikle sin kultur og sitt språk, er det mange som ikke er klar over.

Hvorfor er det fortsatt slik?

Når kunnskapen er svak, oppstår det lett rom for myter og stereotype forestillinger. Mange nordmenn har fortsatt et begrenset bilde av hvem samer er. Noen forbinder samisk kultur kun med reinsdyr, kofte og vidder. Andre tenker at samer bare finnes langt nord i landet, og at det derfor ikke angår dem. Dette har jeg selv erfart gjennom undervisning, særlig i deler av landet med liten samisk befolkning, der forestillingen er at man ikke trenger å undervise om samiske tema fordi «det ikke er samer her». Jeg har stusset over dette, ettersom læreplanene er tydelige på at denne undervisningen skal gis til alle elever, uavhengig av hvor i landet de bor.

Slike forestillinger er ikke nødvendigvis ondsinnede. De kan henge sammen med at læreplanene ikke er eksplisitte nok, eller at mange skoler og kommuner rett og slett ikke ser relevansen for sitt område. Men når kunnskapen er begrenset, blir det også vanskeligere å forstå hvorfor samisk språk, kultur og rettigheter er viktige. Her spiller skolen og utdanningsinstitusjonene våre en avgjørende rolle, men også vi som enkeltindivider.

En uferdig dannelsesreise

Det er riktig at det har skjedd viktige endringer i både skole og lærerutdanning de siste årene. Samtidig viser forskning og erfaringer fra praksisfeltet at kunnskapen om samisk historie, språk og samfunn fortsatt er svært varierende i norske skoler og ved universiteter og høgskoler.

I forbindelse med utgivelsen av vår første fagbok, Samiske stemmer i barnehagen (2021), skrev Bente Fønnebø og jeg en artikkel i Utdanningsnytt: «Dagens profesjonsutdanninger gir ikke tilstrekkelig kunnskap om vårt samiske urfolk». Vi satte ord på noe vi begge hadde erfart over tid, at kunnskap om samiske perspektiver i utdanning og praksisfelt ofte var tilfeldig og mangelfull. Flere år senere er artikkelen like aktuell. Siden den gang har jeg møtt mange dyktige og engasjerte lærere og studenter som ønsker mer kunnskap og større trygghet i møte med samiske temaer. Det gir håp. Samtidig sitter jeg med en følelse av at mye fortsatt er uforløst.

Det handler ikke om å peke på feil, men om å løfte et felles ansvar: Hvordan kan vi sammen bidra til at samiske perspektiver blir en naturlig del av utdanningene våre, og av den kunnskapen vi gir videre til barn og unge?

Hvor langt har vi egentlig kommet?

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 bekreftet det mange allerede visste: at fornorskningspolitikken var omfattende og langt mer ødeleggende enn det som tidligere var kommet frem. Rapporten løftet frem de negative konsekvensene med enda større tydelighet, hvordan de fortsatt leves i dag, i oss, og på et systemnivå som preger samfunnsstrukturene.

Fornorskningspolitikken var ikke bare en historisk hendelse. Den påvirket generasjoner av mennesker. Mange samiske barn ble straffet for å snakke sitt eget språk på skolen. Mange foreldre sluttet å lære samisk til barna sine fordi de trodde det ville gjøre livet vanskeligere for dem. Resultatet ble språktap og fortielse i mange familier.

Jeg vokste selv opp på 1980-tallet, i en tid da fornorskningspolitikkens dønninger fortsatt var sterke. De preget samiske områder på ulike måter, og mange av oss kjente dem på kroppen.

Forskning viser at samiske unge opplever mer diskriminering, hets og mobbing enn ikke-samiske ungdom, ofte knyttet til identitet og kultur, og sett i sammenheng med lav kunnskap i storsamfunnet. Kunnskap reduserer fordommer. Når vi lærer om andre kulturer, og historiske erfaringer, blir det vanskeligere å opprettholde stereotype forestillinger. Derfor handler undervisning om samisk kultur ikke bare om symboler eller markeringer. Det handler om demokratisk dannelse og samfunnsansvar.

Barn og unge som lærer om samisk historie og samtid, lærer også noe om mangfold, maktforhold og rettigheter. De lærer at Norge ikke bare er ett folk med én kultur, men et samfunn bygget av flere historier. Det handler om vår felles historie.

For samiske elever kan dette ha enda større betydning. Når ens egen historie er fraværende i undervisningen, kan det skape en følelse av at ens bakgrunn er mindre viktig. Forskning viser at representasjon i skolepensum påvirker både tilhørighet og motivasjon. Å se sin egen kultur speilet i skolen er anerkjennende, og kan bidra til stolthet og trygghet i egen identitet.

Derfor er det viktig at samiske perspektiver ikke dukker opp sporadisk og overlates til tilfeldigheter. De må være en naturlig del av undervisningen, i skolen og i lærerutdanningene. Dette betyr ikke at alle lærere må være eksperter på samisk kultur. Men det betyr at utdanningsinstitusjoner og skoler må ta ansvar for å gi lærere den kunnskapen og de verktøyene de trenger. Det betyr også at samiske stemmer må få plass i skolen, ikke én dag i året, men som en del av kunnskapen barn og unge møter gjennom hele skoleløpet, fra barnehage til videregåendeskole.

Kanskje begynner noe av det viktigste arbeidet nettopp i klasserommet. Vi kan velge stillheten. Eller vi kan velge å fortelle historien.

Jeg vet fortsatt om to gutter.

Jeg kjenner deres far.

De er mine. Barnebarn og sønn.