Herold

Engasjementet i de siste dagers kolonialisme-debatt viser at sammenhengen mellom forskning, politikk og samfunnsnytte oppleves som viktig. Samtidig har utgangspunkt om hvordan «importerte» teorier anvendes i vår hjemlige kontekst forsvunnet noe ut av debatten.

Astri Dankertsen skriver7. mars at folks reaksjoner på Ella Marie Hætta Isaksens «This is Sami land»-jakke er en «speiling av et Norge som fortsatt strever med å romme sitt eget urfolk». Hun kobler rasistiske kommentarer i kommentarfeltene til koloniale strukturer som fremdeles viser seg i angrep på samiske landområder og kultur. De koloniale strukturene er «en struktur som har som formål å erstatte, overskygge eller eliminere urfolk, ikke nødvendigvis gjennom fysisk vold, men gjennom lover, normer, språktap og politiske prioriteringer». For å kunne forsones med disse overgrepene må majoriteten nå gjøre opp for den pågående uretten, blant annet ved å erkjenne sannheten om at vi fortsatt befinner oss inni historien og at «strukturene som bidro til fornorskningen, er noe som også lever videre i dag, både i politikk, som kunnskapssystemer, og i kroppene våre».

Skjalg Fjellheim gikk hardt ut mot hvordan dette importert teoretisk rammeverk ble tredd nedover en nordnorsk kontekst. Fjellheim oppfordret de to universitetene i nord til å «kanskje vurdere sin egen bruk av importert, konfliktdyrkende teori som holder fiendebildene ved like.» Han ville ha mer forskning med vekt på hva som binder oss sammen her nord. Og dermed dreide debatten i stor grad bort fra bruken av teorier og begreper til ønsker om kansellering og press mot den akademiske frihet.

Rose-Mari Martinsen(14. mars) vender i sitt innlegg tilbake til utgangspunktet når hun skriver at forskningen på samiske forhold framstår som et ekkokammer der kritiske spørsmål avvises som feillesninger eller manglende kompetanse. Det er synd om Martinsens inntrykk fester seg fordi forskningen omkring samisk historie, kultur og samfunn er svært bredt anlagt ved universitetene. Som Sigurd Sælthun skriver 11. mars er det heller ikke noe utbredt ønske blant forskere om en enighet om teorier og begreper som anvendes, eller hvordan disse bør forstås. Uenighetene har kommet tydelig fram flere ganger i Nordnorsk debatt oppigjennom der forskere ved Norges arktiske universitet har inntatt helt ulike posisjoner i forståelsen av samisk historie og kultur.

Denne uenigheten har ofte, direkte eller indirekte, handla om den «importerte konfliktdrivende teorien» Fjellheim sikter til som med et samlebegrep kalles urfolksmetodologi. Dette paradigmet, eller grunnsynet på hvordan forskning utføres og virkelighet kan forstås, er i dag svært viktig i forskingen på samisk historie, kultur og samfunn.

Dette forskningsgrunnsynet ble utviklet i postkoloniale områder som Australia, Aotearoa-New Zealand og Nord-Amerika som et verktøy for å avkolonisere samfunnet, styrke urfolk og deres rettigheter. Dette kunne forskningen bidra til gjennom forskningspraksiser utviklet av, med og for urfolket selv - på urfolkets egne premisser. Til grunn for denne forståelsen ligger at urfolk har verdier, måter å tenke og tilegne seg kunnskap på, og virkelighetsoppfatninger som er helt særegne for urfolk. Derfor bør forskningen på urfolk utføres av forskere som selv er urfolk, eller av allierte forskere som har fått innsikt av urfolk.

Urfolksmetodologienevar et viktig svar på tidligere tiders forskningspraksiser som i stor grad hadde umyndiggjort urfolk og behandlet dem som forskningsobjekter. Forskingen skulle fris fra imperialismen og koloniale kunnskapsregimer som hadde preget forskningen.

Rundt år 2000 fikk denne tenkningen også sitt gjennombrudd her hos oss. Urfolksmetodologi skulle gi samene agens – deres egen selvstendige stemme i forskningen. Det handlet om å utfordre de koloniale strukturene og fortellingene og forstå samiske forhold innenfra og nedenfra. Samer skulle selv legge premissene for hva det skulle forskes på, hvordan det skulle forskes og hvorfor det skulle forskes. Det overordna målet for forskningen var også i Sápmi behovet for avkolonisering av forskning, samfunn og sinn.

Denne vendingai forskingen har hatt stor betydning ved å tilføre oss ny kunnskap, nye perspektiver og nye måter å gjøre forskning på, men som med all teori og vitenskapsfilosofi er det også sider ved dette paradigmet som bør utfordres. Det er derfor helt legitimt av Fjellheim å etterspørre hva Dankertsen legger i sin teoretiske forståelse og bruk av begreper som koloni og koloniale strukturer.

Jeg har merket megsærlig tre tendenser ved urfolksmetodologiene som vi bør ha i bakhodet når vi anvender teorigrunnlaget om oss selv i vår egen kontekst: Tendenser til dikotomisering, essensialisering og en underliggende romantiserende fortelling innbakt i urfolksmetodologiens grunnlag.

Det settes opp skarpe skiller mellom det samiske og det vestlige (norske), mellom innsidekunnskap og utenfrablikk, og mellom urfolks og vestlige verdier og måter å tenke på. Denne dikotomiseringen både bidrar til, og bunner i, en essensialisering av samisk kultur og læremåter. Urfolks epistemologi - måter å lære på, er forstått som grunnleggende relasjonell og holistisk, som kosmisk og spirituell, mens den vestlige epistemologien er grunnleggende individualistisk, problemorientert, rasjonell og partikulær. Rauna Kuokkanen bruker begrepet «Indigenous Difference» for å beskrive de grunnleggende forskjellene mellom samer og majoritet. Disse tendensene kommer også fram i den pågående debatten: for eksempel i bruken av begreper som majoritet vs samer, samiske erfaringer vs majoritetserfaringer, og i forståelsen av hvem som kan forstå teorier og begreper.

Flere forskere,som Bård A. Berg, Jonny Hjelm, Paul Atkinson og Anne Ryen og Joseph P. Gone har advart mot disse tendensene til romantiserende fortellinger om hvordan urfolk «egentlig» er. Grunntanken i fortellingene er at samer til alle tider har vært et homogent og unikt folk som snakker med én stemme, en forståelse som gjør at forskningen fort kan bli territorialisert og innrammet av etniske grenser. Fortellingen åpner også for kritikere som mener urfolksmetodologien framstår som mer vitenskapelig ideologiproduksjon en teoriutvikling, som blant annet Fjellheim gjør i debatten.

Det overordna målet om avkolonisering åpner også opp for kritikere som påpeker at forskningen fort kan komme til å løpe bestemte etnopolitiske ærender – altså bli politisk og aktivistisk: For hvem skal bestemme hva avkolonisering innebærer, og hvem den skal gagne?

Det er ingen tvil om at urfolksmetodologi er «importert» vare slik Fjellheim skriver, men det er ikke noe oppsiktsvekkende ved det – nær sagt all teoribruk i nordisk humaniora og samfunnsforsking er importert fra andre steder og kontekster. Spørsmålet er mer hvordan de importerte teoriene kontekstualiseres, forstås og anvendes i forskningen hos oss.

Slik jeg ser detkan de nevnte tendensene til dikotomisering, essensialisme og romantisering bunne i en mangelfull kontekstualisering som for eksempel ikke rommer det faktum at Nord-Norge, siden før statsgrensene ble trukket, har blitt formet av tre kulturer. Denne manglende kontekstualiseringen har resultert i et gap mellom en teoretisert vektlegging av samiske særegenheter og essensialiserte kategoriseringer på den ene siden og en mangfoldig historisk og nåtidig realitet på den andre. Teoriene må kunne fortelle oss noe analytisk om hverdagen vi er en del av, og en kan sette spørsmålstegn ved om det urfolksmetodologiske kartet stemmer overens med vårt kulturelle terreng.

For all etablerthistorieforskning på Sápmi og Nord-Norge viser at samfunnene våre alltid har vært sammensatte, preget av flytende og porøse grenser mellom etnisiteter og kulturer. Tre stammers møte mellom kvener, samer og nordmenn har preget våre kulturelle praksiser og verdisystemer på tvers av disse grensene. Det faktum at vi over århundrer har levd sammenvevde hverdager, preget av det den postkoloniale tenkeren Homi Bhabha beskriver som hybriditet, underslår ikke det faktum at samer, kvener og nordmenn også har selvforståelser som egne folk, eller at minoritetene har blitt utsatt for statlig assimilering, rigide kategoriseringer, hierarkiseringer og maktutøvelse under fornorskningspolitikken.

Den amerikanske urfolksforskeren Joseph P. Gone foreslår å bruke metaforen X-marks som grunnlag for en åpnere urfolksmetodologisk tilnærming som nettopp vektlegger det hybride, tvetydige og paradoksale. X-mark var merket hans forfedre brukte på offentlige dokumenteter som sin personlige underskrift (i en tid da de ikke kunne lese og skrive) i forhandlinger med myndighetene. X-marks får fram det ambivalente i møtene mellom urfolk og myndigheter – møter preget av samtykke og handlekraft, men innafor myndighetenes begrensende betingelser. Han bruker også begrepet Métis som beskrivelse på urfolkssamfunn som grunnleggende gjensidig kulturelt påvirket.

Disse teoretiskeperspektivene tenker jeg har en tydelig overføringsverdi til vår egen kontekst. Tvetydighetene og uklarhetene er også tilstede i de «koloniale strukturene» hos oss, strukturer som ikke bare har handlet om koloniale angrep og assimilering, men har også rommet handlekraft, samarbeid og maktforskyvninger.

Å legge et slikt hybrid tre-stammers-møte-perspektiv til grunn kan legge til rette for at også forskningspraksisen vår forblir mangfoldig og åpen for ulike metodiske, teoretiske og empiriske tilnærminger til vår egen fortid og samtid. Dankertsen skriver at vi ikke må være redd for sannheten som hun mener teoriene om «koloniale strukturer» avdekker, mens Fjellheim på sin side etterspør en helt annen sannhet bygd på erfaringene til «vanlige samer». Innenfor en slik åpen tilnærming kan begge perspektivene være gyldige, avhengig av hvilken empirisk kontekst som undersøkes.

Når forskning avfeies som «kolonisnakk» Akademisk frihet for forskere på samiske forhold er ikke et importproblem, men et demokratisk grunnprinsipp Å svare på noe som ikke finnes i teksten Beskyldninger om polarisering knebler debatten Kolonisering og fornorskning – med statens egne ord Er samene i Norge blitt kolonisert? Dankertsen ser ikke bjelken i eget øye 18 rause millioner i statsstøtte fra «kolonimakten» Sameforskning som villeder og dyrker fiendebilder Jeg lurer på om professoren i Bodø er radikal nok for sin egen teori Det nytter ikke å gjemme seg bak statslønnet, akademisk frihet. Påstander må tåle møtet med nordnorsk virkelighet