Når mennesker blir «ulønnsomme»
Det er noe grunnleggende som har gått galt, når en folkevalgt kan avfeie helt reelle hverdagsproblemer med at det ikke lønner seg å løse dem. Slikt kalles svik.
La oss være konkrete: Et lokalsamfunn er i praksis blitt ulønnsomt å ha. E16 går nå under bebyggelsen på Sollihøgda. Resultatet er ikke bare bedre trafikkflyt – det er også et samfunn som i praksis er blitt vanskeligere tilgjengelig for dem som bor der.
Rundt 220 mennesker bor på Sollihøgda. Av disse er det skolebarn og ungdom som nå i gjennomsnitt må gå 2,5 kilometer til nærmeste bussholdeplass for å komme seg til skole og fritidstilbud.
Dette er ikke en teoretisk ulempe – det er en konkret forverring av hverdagen.
De kunne reddet Sollihøgda. Enn så lenge skal de kun utrede.
Løsningene finnes. Ruter linje 240 kunne vært forlenget noen kilometer i rushtiden. Brakar linje 200 kunne tatt en kort avstikker over Sollihøgda.
Tidskostnaden er marginal. Gevinsten for dem det gjelder, er betydelig.
Likevel er svaret nei. Det er ikke lønnsomt.
I Budstikka 16. mars setter Atta Mohammed (Ap) ord på det mange reagerer på i sitt innlegg «Kjære Håkon Snortheim»: «Her er det ingen kreativ vilje, ingen nytenkning og ingen tydelig interesse for å finne ordninger som kan gjøre hverdagen lettere.»
Det er vanskelig å være uenig. For hva er egentlig politikere som Håkon Snortheim sin oppgave? Å forvalte et regneark – eller å sørge for at folk faktisk kan leve fungerende liv?
Hvis lønnsomhet skal være styrende prinsipp, må vi være konsekvente: Da kan vi like gjerne legge ned Nordlandsbanen, Rørosbanen og store deler av jernbanen utenfor de største byene. De er heller ikke lønnsomme i snever forstand.
Men samfunnet bygges ikke slik. Det bygges ved å ta hensyn til mennesker – også der det ikke gir maksimal avkastning.
Jeg er selv en velger på sentrum-/høyresiden som ikke bor i umiddelbar nærhet av Sollihøgda. Men jeg synes at selve holdningen til problemkomplekset er alvorlig og må tas tak i.
Når avstanden mellom beslutningstager og konsekvens blir stor nok, er det tydelig hvor lett det er å miste gangsynet. «Folket» er ikke en post i et budsjett. Det er enkeltmennesker – også hver og en av de 220 på Sollihøgda.
Det er helt uforståelig at dere politikere som har holdninger som Snortheim, kan forsvare å sette et helt lokalsamfunn i denne situasjonen – og deretter avvise enkle, billige og åpenbart avbøtende tiltak.
Dette er ikke bare dårlig politikk. Det er et svik mot de menneskene dere er valgt til å representere.
Hun trodde på det grønne skiftet. Nå går hun alene i mørket.
Mia og Heidi mistet bussen: – Vi må prioritere buss der folk bor
Mia (16) mistet busstilbudet: – Jeg er blitt isolert
Er politikerne egentlig i stand til å styre kommunen?