Herold

Nylig opplevde jeg en situasjon som fikk meg til å stille et spørsmål, som jeg aldri trodde jeg skulle måtte stille.

Som seremonileder i livssynsåpne begravelser møter jeg mennesker i noen av livets mest sårbare øyeblikk. Nylig opplevde jeg en situasjon som fikk meg til å stille et spørsmål:

Må en familie i Oslo lyve til kirken for å få en gravferd i tråd med sitt livssyn?

Et legitimt ønske

Bakgrunnen er enkel: En godt voksen mann er død. Familien er stor, og han var et menneske mange hadde et forhold til. De forventer ca. 400 mennesker i begravelsen.

Familien ønsker en personlig, livssynsåpen seremoni – ikke en kirkelig begravelse. Det er et helt legitimt ønske.

Tvunget til å velge kirken

Så oppstår problemet: Hvor skal en slik gravferd holdes?

I følge loven har alle rett til en gravferd i tråd med avdødes religion eller livssyn. Kommunen har ansvar for å legge til rette for det. Men i praksis finnes det ikke ett eneste offentlig seremonilokale i Oslo som er egnet for en stor livssynsåpen gravferd.

Alternativene er få: Man kan ha kirkelig begravelse i en kirke. Man kan bruke et kapell. Men det største kapellet i Oslo rommer rundt 180 personer.

Eller man kan leie et privat lokale. Problemet er at egnede private lokaler fort koster fra 40 000 kroner og oppover.

Familien føler seg nå tvunget til å velge en kirkelig seremoni de egentlig ikke ønsker, bare for å få en verdig avskjed.

Absurd spørsmål

Dermed oppsto følgende absurde spørsmål: Hva om vi bare bestiller kirken, men sier at vi har egen seremonileder/«prest»? Hva skjer da?

I teorien kan det gå. Det er jo uansett lite å gjøre med i etterkant. I praksis betyr det at familien må lyve og omgå systemet for å få en verdig avskjed.

Dette gjør meg oppriktig sint. Kirken må selvfølgelig få bestemme selv hva deres bygg brukes til. Men politikerne og myndighetene i Oslo, de har ansvar for å legge til rette for at alle skal kunne få en gravferd i tråd med sitt livssyn, ifølge loven.

Delta i OsloDebatten

Presses inn i valg

Samtidig finnes det i dag ikke ett eneste offentlig seremonilokale i Oslo som kan romme en større, livssynsåpen gravferd.

Dette er ikke et enkeltstående problem, tvert imot er det en utvikling vi har sett over flere år. Stadig flere ønsker en livssynsåpen gravferd. Samtidig er kapasiteten i kapellene presset, og de fleste er for små til større seremonier.

Resultatet er at familier presses inn i valg som ikke nødvendigvis speiler deres verdier.

Et naturlig spørsmål er derfor: Hvorfor finnes det ikke et verdig, offentlig seremonilokale som kan brukes av alle?

Nei fra rådhuset

Oslo Rådhus kunne vært et opplagt alternativ. Det er et flott og verdig rom som mange kjenner, eid av oss alle. Det har ved enkelte anledninger blitt brukt til store minnemarkeringer og bisettelser. Likevel sier kommunen konsekvent nei når begravelsesbyråer spør om å få bruke det.

Hvorfor? Det er det ingen som egentlig får svar på. Samtidig blir familier sittende igjen med valget mellom en kirkelig gravferd de egentlig ikke ønsker, et kapell som er for lite, eller et privat lokale som kan koste titusenvis av kroner.

Ta ansvar for livssynsåpne gravferder

For de fleste av oss er gravferden en av livets viktigste markeringer. Det er der vi samles for å ta farvel, dele minner og sette punktum for et liv. Den bør være verdig og inkluderende, og gjennomføres i tråd med avdødes og familiens livssyn. Det er ikke for mye å forlange.

Når skal Oslo kommune begynne å ta sitt ansvar for livssynsåpne gravferder på alvor?

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Folk dør når det passer dem, og det må de få lov til

Bystyret må skrote dette

Vår Frelsers Gravlund er ikke en hundepark

I leiligheten i en av byens mest kjente gater lå Ernst (72) død. Ingen savnet ham