Herold

Lørdag 7. mars tok jeg del i en panelprat om kvinnehelse på Havna Scene i Levanger i regi av 8. mars komiteen. Bakgrunnen for min deltakelse er at jeg har levd med kronisk sykdom siden jeg var 15 år gammel, og derfor har jeg opplevd på nært hold hvordan systemene i Norge møter jenter – og kvinner – som lever med kronisk sykdom.

Det ble derfor en kveld for ettertanke på Havna Scene denne lørdagen. Det betyr mye å få dele både det jeg har i hodet og det jeg bærer i kroppen. Gjennom samtalen ble det så tydelig at vi er mange som har kjent på den samme veggen i et rigid system. For meg er dette personlig.

Jeg skal ikke lyve. Det har vært en lang reise, og den er heller ikke over. 17 år etter er jeg fortsatt kasteball i et system som ikke er tilrettelagt individet, men som er såpass rigid at det oppleves at man må være frisk for å være syk.

Kvinnehelse har historisk sett vært noe vi ikke snakker om. Og det vi ikke snakker om, forsker vi ikke på – og de menneskene ser vi ikke. Det er dette systemiske gapet som gjør at så mange av oss ender opp på utsiden, mens vi blir sett på som en byrde for samfunnet. At det er vi som gjør noe galt fordi vi er syke, men ikke blir tatt på alvor tidlig nok slik at vi kan komme tilbake til en hverdag med mestringsfølelse. Det er en vond ensomhet i å ikke bli trodd, eller å føle at man må bevise sin verdi og sine smerter i et system som ikke er tilpasset kvinnekroppen.

En viktig refleksjon jeg sitter igjen med etter kvelden er dette: Det er ikke vi som er ødelagte eller vanskelige. Det er systemene våre som er for trange. For rigide. Som ikke åpner opp for alternativer. Som ikke ser muligheter. Som ikke ser enkeltmennesket. Vi trenger et samfunn som har plass til 100 % av befolkningen – hele tiden. Vi som samfunn må tørre å bygge rom som er fleksible nok for alle og et system som tar hensyn til individet, ikke vårt biologiske kjønn.

Takk til arrangørene for at dere åpnet opp for en ærlig samtale om kvinnehelse og utenforskap, og for flere flotte innlegg – både faglige og kunstneriske. Vi trenger mer av dette og åpenhet for å bryte ned tabu i samfunnet rundt kvinnehelse. Det var også så fint å se Aud Steinsbekk bli hyllet som hedersgjest – ei dame med så mye tæl og varme at det smittet over på oss alle!

Så en liten ting til slutt ... Jeg skulle så gjerne ønske at lokalavisene hadde blitt med på resten av kvelden, og ikke bare den første delen. For de historiene vi delte i panelet om systemsvikt og håp, de er så utrolig viktige å få ut til alle som sitter hjemme og føler seg alene. Vi trenger journalister som tør å lytte til det som er litt vanskelig også. Skal vi fikse systemsvikten, trenger vi en presse som tør å stå i de komplekse samtalene sammen med oss.

Takk til alle dere som kom og lyttet. Det gir meg så mye tro på at vi kan endre ting sammen!