Herold

Nylig gikk jeg fra landsby til landsby i delstaten Karen i Myanmar. Det finnes ingen veier der vi var, så den eneste måten å komme seg fram på er til fots. I sekken hadde jeg 40.000 kroner i lokal valuta. Pengene kom fra norske givere, mange fra Trøndelag. Fra «Marie», som gir 300 kroner i måneden. Fra «Knut», som ba gjestene gi til organisasjonen vår da han fylte 60. Og fra mange andre som gir fordi de ønsker at mennesker i nød skal få den hjelpen de trenger.

Da turen var over, kunne jeg med god samvittighet rapportere hva pengene hadde gått til.

40.000 kroner bidro til å støtte 17 lærere. De fikk mat til seg selv og skoleutstyr til barna de underviser. Begge deler en luksus de nesten hadde gitt opp å få. I tillegg ble 10.000 kroner brukt til mat til rundt 1.000 mennesker som var drevet på flukt av militærregimet.

Slik ser bistand ut på bakken.

Jeg har jobbet med bistand og mennesker på flukt i over 30 år. Organisasjonene jeg har vært en del av har vært små og ubetydelige i global målestokk. På konferanser og samlinger med representanter fra store bistandsaktører, Norad, FN og andre, har jeg ofte merket et overbærende smil når jeg forteller hvem vi er. En liten organisasjon støttet av private givere. Er det virkelig effektivt?

La meg svare: Ja, det kan det være.

Vi arbeider nesten utelukkende gjennom lokale partnere. Mennesker som kjenner forholdene, snakker språket og forstår kulturen. Mennesker som først og fremst ønsker at deres eget folk skal kunne leve i trygghet og verdighet. Pengene går til mat, medisiner, lærere og skoler.

Ikke til eventbyråer.

Finansavisen skriver at Norad de siste ti årene har brukt 62 millioner kroner på eventbyråer. Samtidig rulles det opp historier om pengebruk og privilegier rundt internasjonale nettverk og tankesmier.

Slike saker gjør noe med tilliten til bistandsarbeid.

Jeg blir ikke bare opprørt over pengene i seg selv. Det som bekymrer meg mest er konsekvensene. Når penger som er gitt i solidaritet brukes på konferanser, arrangementer og nettverksbygging blant dem som allerede har makt og ressurser, svekkes troverdigheten til hele bistandsfeltet.

Og tillit er selve valutaen i bistandsarbeid.

Når tilliten forsvinner, gir færre mennesker. Når færre gir, blir det mindre hjelp til dem som trenger den mest.

I landsbyene jeg besøker er fattigdommen brutal. Mat er en luksus. Skolebøker finnes nesten ikke. Helsehjelp er noe mange bare kan drømme om. Samtidig lever sivilbefolkningen i konstant frykt for at droner og missiler skal treffe landsbyen deres. Mens jeg var der, hørte jeg dem selv.

Der, i slike landsbyer, er 40.000 kroner ikke et budsjettpunkt.

Det er forskjellen på mat og sult. På skole og ingen skole.

Bistand må aldri bli en arena for nettverk, prestisje og arrangementer for eliter. Den må handle om det den alltid var ment å handle om: mennesker i nød.

Neste gang du hører om en liten bistandsorganisasjon som arbeider tett på mennesker der kriser faktisk skjer, kan det være verdt å huske én ting:

Der kommer pengene fram.