Herold

Folkemøtet om revisjon av kommuneplanens arealdel i Balsfjord viste et sterkt og tydelig lokalt engasjement. Mange møtte opp, og spørsmålene fra salen var ikke til å misforstå: Hvorfor er det, og hvorfor blitt så vanskelig å få bygge? Hvorfor må man gjennom dispensasjon etter dispensasjon for tiltak på egen eiendom? Folk «skriker etter» tomter og likevel står planer i stampe selv etter 40 år som det ble sagt på møtet.

Dette er ikke unikt for Balsfjord, dette går igjen i svært mange distrikts- og landkommuner. Noe av forklaringen ligger i en utvikling som skjer over hele landet: oppbyggingen av interkommunale plankontor som om det ikke har vært vanskelig nok fra før. Tanken bak er god. Små kommuner mangler ofte planfaglig kapasitet, og samarbeid kan gi sterkere fagmiljøer og bedre kvalitet i planarbeidet. Men erfaringene som nå begynner å tegne seg flere steder i landet, er mer sammensatte.

Når planleggingen flyttes ut av kommunen og inn i større interkommunale fagmiljøer, flyttes også mye av definisjonsmakten. Det er plankontoret som i praksis utarbeider planprogram, setter rammene for revisjoner, definerer hvilke innspill som er relevante og hvordan prosessene skal foregå. Kommunestyret gjør til slutt vedtaket – men bundet innenfor rammer som allerede er lagt.

Dette er ikke nødvendigvis en bevisst maktforskyvning. Det er snarere et resultat av at planleggingen har blitt stadig mer komplisert og juridisk regulert. Etter hvert som planverket utvides, øker også behovet for byråkrati. Problemet oppstår når planbyråkratiet etter hvert overskygger det politiske handlingsrommet.

For distriktskommuner kan dette lett få uheldige konsekvenser. Det nasjonale planregimet er i stor grad tilpasset byer og pressområder, der utfordringen er for mye utbygging. I distriktene er utfordringen ofte det motsatte: å stimulere til bygging, tilflytting, aktivitet og verdiskaping.

Balsfjord kommune er i flg Kommunefakta på 1.500 km2. Av detter er bebygd areal 0,7 % iflg arealbarometeret. Landsgjennomsnittet 1,3 %. Da kan vi ikke drive med millimeterforvaltning når målestokken her forholdsmessig nærmest er i kilometer.

Tallene taler for seg, og vi i Balsfjord; vet hvor, hvordan vi bor og vil bo, og det finnes ikke en eneste grunn til at vi ikke skal kunne det!

Vi bor som på et A4 ark, men behandles som om vi bor på et frimerke!

Når det samme regelverket brukes likt overalt stopper utvikling der vi egentlig trenger den mest fordi planverket ikke tilpasses som i Levanger. Og dersom planverket blir så komplisert at det kreves en juridisk utdannelse for å utforme en slik som politiker er det et demokratisk problem, og det problemet må nå adresseres til Stortinget som har vedtatt og utformet det for et planverk som stemmer med terrenget for å si det enkelt. I dag stemmer det overhodet ikke. Det er noe vi som politikere ikke skal akseptere. Dette må Stortinget snarest og hurtigst gjøre noe med. Det er der ansvaret ligger!

Inviterer ministeren på besøk: Vil vise konsekvensene av jordvernet

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner i kommunene eller ved plankontorene. De gjør jobben sin innenfor de rammene som er gitt. Men det er likevel grunn til å stille spørsmålet om systemet som nå vokser fram, gradvis flytter makt bort fra lokaldemokratiet – til planmiljøer som ligger stadig lengre unna både folk og politiske prosesser og prioriteringer.

Det bekymringsverdige er at prosessene synes å komme ovenfra i stedet for å reelt forankres i folks behov kanalisert og kommunisert fra politikere til forvaltning. Det er dessverre slik det synes å fungere nå.

Svardal Bøe tok opp vernereglene på Stortinget: – Balansen har blitt feil

Dersom vi mener alvor med kommunalt selvstyre og levende distrikter, må vi også våge å stille spørsmålet:

Har skillet mellom politikk og forvaltning over tid utviklet seg til en kløft som politikere med sandpåstrøing ikke lenger er i nærheten av å fylle slik det nå synes?

Huset har stått på samme plass i 60 år – men dattera får ikke fradelt tomt for å bosette seg i den nyoppussede boligen