Herold

Cold Response, den årlige øvelsen som i år gjennomføres i et stadig mer alvorlig sikkerhetspolitisk klima, preger Nord‑Norge igjen. Aktiviteten viser hvor strategisk dette området er, og hvor tett vi ligger mot de store forsvarsoperasjonene. Men, mens Forsvaret trener, sitter jeg igjen med et enda viktigere spørsmål: Hva betyr dette egentlig for befolkningens sikkerhet?

Vi snakker om avskrekking, allierte styrker og geopolitiske spenninger, og politikere og medier reiser nordover for å kommentere utviklingen. Men samtidig forblir et sentralt tema nesten fraværende i debatten: tilfluktsrommene.

Tilfluktsrommene i Norge er utdaterte, og i praksis sluttet vi å bygge nye for nesten tre tiår siden. I 1998 vedtok Stortinget å suspendere plikten til å bygge dem, under Bondeviks første regjering - i en tid hvor verden ble vurdert som tryggere etter den kalde krigen.

Det konseptet ble aldri fullt erstattet, og siden den gang har befolkningen vokst, mens kapasiteten ikke har gjort det. I dag finnes det verken nok rom eller moderne standarder til å beskytte folk flest, dersom noe skulle skje.

Likevel diskuterer vi mest militær kapasitet og øvelser, mens vi nesten aldri snakker om den sivile delen av beredskapen, den som faktisk skal beskytte befolkningen. Det skaper et stort gap mellom det vi øver på, og det innbyggerne faktisk kan forvente av trygghet.

Og det er her den egentlige alvorligheten ligger: Hva hjelper det at vi øver hvert år, hvis innbyggerne fortsatt står uten et sted å søke beskyttelse?

Den militære beredskapen blir stadig sterkere. Den sivile beredskapen står igjen på 1990‑tallet.

Og akkurat nå er det kanskje den siste delen som burde bekymre oss mest.