Herold

Den tiltalte 33-årige idrettslederen fra Lyngdal har rendyrket to måter å være menneske på.

Bildet av tiltalte som er framkommet etter to uker i Agder tingrett, er av en mann som kan gå direkte fra å være den mest pliktoppfyllende ressursen til å bli barns verste mareritt. For så å svitsje tilbake til rollen som den ansvarsfulle lederen uten at noen voksne i farten fikk med seg hva som skjedde.

Det er denne evnen til å veksle umiddelbart mellom rollen som tillitsperson og rollen som overgriper som gjør 33-åringen fra Lyngdal så farlig for barn.

Derfor kunne han operere som han gjorde

Tilgangen til denne bryteren er forklaringen på det uforståelige: Den forklarer hvordan han kunne operere i så mange år uten at noen fattet mistanke.

Rollen som overgriper er dokumentert gjennom tiltalen og hans tilståelser i retten.

Vitnemålet fra hans tidligere sjef, sportslig leder Jan Ove Pedersen i Lyngdal Idrettslag, forteller alt om hans evne til å iscenesette seg selv som en ressurs for barn og unge. Til retten sa Pedersen dette om hans vurdering av tiltalte som ansatt i idrettslaget:

«Det var en veldig fin person. Veldig aktiv. Følte meg ganske trygg på at vi hadde funnet riktig person. Veldig interessert i å gjøre en god jobb. Prøvde å få struktur. Var veldig oppfinnsom på aktivitetene. Flink til å dra på turer i all slags vær. Veldig dyktig person på sitt felt. En person som var på stadion også med voksne. Hjalp til i alle situasjoner. Han var 50 prosent ansatt, men var der 110 prosent. Gjorde veldig mye for idrettslaget. Det var et godt tillitsforhold under hele perioden hvor han fikk veldig mye tillit. Vi syns han gjorde en veldig god jobb.»

Dette er ikke bare en attest.Det er beviset på at tiltalte har brukt sin profesjonelle flinkhet som et effektivt skjold mot mistanke. Ved å investere så massivt i rollen som den «dyktige» idrettslederen, nøytraliserte han omgivelsenes kritiske sans.

Han kjøpte seg handlefrihet ved å være «110 prosent» for de voksne, slik at ingen skulle tro at det var mulig å svitsje over til et mørkt indre når han var alene med barn.

Tillært eller ekte empati

Hvorvidt empatien tiltalte har gitt uttrykk for i retten er ektefølt eller tillært, er det opp til de to rettsoppnevnte sakkyndige, spesialist i klinisk psykologi, Vegard Øksendal Haaland, og spesialist i psykiatri, Gunnar Johannessen, å gi en vurdering av.

Deres endelige rapport er ennå ikke framlagt for retten. Den vil bli helt avgjørende for om aktoratet vil nedlegge påstand om forvaring som retten i sin tur må ta stilling til.

Politiadvokat Sakar Hamawandi synes ikke å tro på tiltalte når han sier at hans gjerninger «tærer» på ham. I retten har hun konfrontert tiltalte med 19 politiavhør preget av underdrivelser og løgn: Erkjennelsene i avhør er kommet etter hvert som tiltalte ble konfrontert med ugjendrivelige bevis i første rekke i form av bilder og videoer.

I retten har tiltalte i all hovedsak bekreftet hva fornærmede i saken har forklart. Gjennom spørsmålene politiadvokat Sakar Hamawandi har stilt tiltalte, mer enn antyder hun at tiltalte er kommet med disse tilståelsene mest på grunn av frykt for å bli ilagt forvaring, snarere enn ekte anger.

Hatt et iskaldt operativsystem

Det jeg tror vi står overfor, er en skremmende form for tillært empati. Tiltalte har studert de sosiale kodene og lært seg nøyaktig hvordan en «god person» skal operere for å vinne tillit både hos barn og voksne.

Hans empati sitter i hodet, ikke i hjertet.

De sakkyndige har i sin foreløpige rapport til retten konkludert med at tiltalte er pedofil og har Aspergers syndrom.

Kombinasjonen av disse to diagnosene har i dette tilfellet gitt den tiltalte et iskaldt operativsystem som har tillatt ham å holde på uten emosjonelle koreksjoner.

La meg understreke at jeg mener «i dette tilfellet». Det er ikke sånn at mennesker med Aspergers syndrom har liten evne til å føle på empati. Mange har en dyp empatisk evne. Deres utfordring er å tolke sosiale signaler eller uttrykke følelser på en intuitiv måte, noe som kan føre til misforståelser.

Politiadvokat Sakar Hamawandis mistillit til tiltaltes forklaringer peker mot en vedvarende risiko:

Kan vi stole på at en mann som har perfeksjonert simulering av godhet i tiår, plutselig har utviklet en ekte samvittighet?

Ved en ordinær fengselsdom slippes han ut på en fastsatt dato. Men for en mann som kan svitsje mellom å være god og overgriper på sekunder, innebærer en fast løslatelsesdato en stor risiko å ta for samfunnet.

Forvaring er ikke bare en straff for fortida; det er den eneste bremsen samfunnet har mot en mann som kan svitsje til mørke så snart vi snur ryggen til. Akkurat slik han har gjort i år etter år, rett foran øynene på alle.

I sum er det vanskelig å se for seg at denne saken ender i noe annet enn en lang fengselsstraff kombinert med forvaring. Med forvaring kan straffen i praksis forlenges med 5 år av gangen på ubestemt tid ut over fengselsstraffen tiltalte idømmes så lenge gjentagelsesfaren anses som stor.