Herold

Grunnloven § 49 slår fast et grunnleggende prinsipp – at folket skal utøve den lovgivende makt gjennom Stortinget, og innbyggerne skal styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Dette er selve kjernen i det norske folkestyret.

Likevel er det grunn til å stille et spørsmål: Har vi gradvis flyttet reell politisk makt bort fra de folkevalgte – og over til ekspertutvalg og langsiktige politiske stortingsforlik?

Bruken av regjeringsoppnevnte ekspertutvalg er i seg selv ikke i strid med Grunnloven. Politikk trenger kunnskap og faglige vurderinger. Problemet oppstår når slike utvalg i praksis setter rammene for hva som anses som mulig politikk, og de folkevalgte følger dem blindt. Når ekspertutvalgenes konklusjoner blir styrende for det politiske handlingsrommet, er ikke det annet enn en omgåelse av intensjonen i § 49. Den sier at folket skal utøve makt gjennom folkevalgte – ikke gjennom utpekte stort sett akademiske eksperter – som folket ikke fikk velge.

Samtidig har Stortinget i økende grad inngått brede, langsiktige forlik på områder som skatt, pensjon og klima mv. Disse presenteres ofte som uttrykk for ansvarlighet og stabilitet. Men de har også en demokratisk side som diskuteres for lite.

Når partier binder seg til kompromisser som skal vare i tiår, flyttes sentrale politiske saker og veivalg som angår innbyggernes liv ut av den løpende politiske debatten. Velgerne får i liten eller ingen grad mulighet til å påvirke kursen gjennom stortingsvalg. Selv om flertallet på Stortinget endres, kan et nytt flertall i praksis være bundet av tidligere forlik. Det visker ut innholdet i partienes valgprogrammer.

Sett i lys av Grunnloven § 49 reiser dette et prinsipielt spørsmål – hvor frie er egentlig frie valg dersom de viktigste beslutningene allerede er bundet opp på forhånd?

Poenget er ikke å avskaffe ekspertise eller kompromisser. Begge deler er nødvendige i et moderne demokrati. Men det politiske ansvaret og den åpne debatten mellom ulike standpunkter må styrkes – nettopp det som gjør demokratiske valg meningsfulle.

Skal folkestyret styrkes i tråd med Grunnloven, bør noen prinsipper legges til grunn. Offentlige utvalg bør utrede alternativer, ikke levere en politisk fasit, og sammensetningen bør speile flere samfunnsinteresser enn bare økonomiske og akademiske miljøer. Store politiske forlik bør varsles og diskuteres før valg, slik at velgerne kan ta stilling til dem. Folkeavstemninger i valgperioden er også en mulighet.

Samtidig må lokalt selvstyre tas på alvor. Når flere oppgaver flyttes fra kommunene til statlig styring og nasjonale forlik, uthules retten til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.

I tillegg reiser nye reformer i velferdssektoren viktige spørsmål. De presenteres med løfter om fortsatt høy kvalitet, samtidig som de omtales som sparetiltak. Da er det rimelig å spørre hvem som faktisk vil ha tilgang til tjenestene i fremtiden. De med helseforsikringer o.l., mens de øvrige faller utenfor når den offentlige økonomien er brukt opp?

Når reformer utvikles gjennom ekspertutvalg som senere legger sterke føringer for politikken, kan det skape et inntrykk av at noen tenker på vegne av innbyggerne – uten å involvere dem saken faktisk angår.

Spørsmålet blir derfor – hvem tar ansvaret for dem som faller mellom systemene? Et levende folkestyre krever at makten faktisk ligger der Grunnloven sier den skal ligge – hos folket og deres valgte representanter.