Herold

Tom Sottinen fra Arbeiderpartiet hevder at ny teknologi gjør det mulig å redusere arealbehovet til vindkraft fra 0,7 til 0,3 kvadratkilometer mellom møllene.

I så fall er det et mirakel.

Men det er selvfølgelig bare tull.

Enten er dette en ren bløff fra Sottinens side, eller så har han blitt lurt til å tro at det har dukket opp en ny teknologi som til og med kan endre fysikkens lover.

Et fundamentalt problem for vindkraft er at bak vindturbinene blir det turbulens og litt lavere vindhastighet. Dermed blir det mindre vind på de vindturbinene som mer eller mindre havner i vindskyggen.

Dette vil selvfølgelig endre seg med vindretning, og er påvirket av innbyrdes avstand og plassering av vindturbinene.

Det er også et kjent problem at hele vindkraftanlegg skygger for hverandre hvis de står for tett.

Problemet blir større jo større et vindkraftverk er, mens det forsvinner helt hvis man setter opp bare en turbin. Men det blir jo både dyrt og upraktisk.

Sottinen snakker varmt om å bygge mange små vindkraftanlegg med relativt få vindturbiner pr. anlegg framfor noen få store.

Det vil redusere problemet med effekttap pga. vindskygge, men samlet planareal blir neppe særlig mindre.

Det fører også til mer nettutbygging og tilførselsveier. Og for friluftsliv og reindriften blir sumvirkningen større.

Kanskje er det her hemmeligheten til den nye teknologien ligger?

Heller spre de 100 vindturbinene Arbeiderpartiet i sin visdom har beregnet det er plass til framfor å samle dem på noen få plasser.