Herold

Avisen Vårt Land kunne i forrige måned melde: «Leste Bibelen sammen – nå venter de barn». Politiker-paret Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson leste altså Bibelen i fjor, og til sommeren venter de barn. Jeg er en anelse usikker på om det å lese Bibelen og det å få barn henger sammen, her er det nok fort gjort å blande korrelasjon og kausalitet: Når to ting skjer samtidig (korrelasjon), betyr det ikke nødvendigvis at den ene forårsaker den andre (kausalitet). Et kurs i forskjellen på korrelasjon og kausalitet burde vært obligatorisk for enhver som beveger seg inn i et kommentarfelt på internett. Samtidig kan jeg ikke fri meg fra tanken på at det hadde vært gøy om kommunen delte ut bibler for å se om det kunne snu befolkningsnedgangen i Drangedal.

Til søndag skal jeg ha gudstjeneste i Tørdal. Da skal barnekoret synge, det blir dåp og det skal deles ut bøker til fire- og seksåringer. Med andre ord en gudstjeneste med forhåpentligvis masse liv og mye folk, og neppe et sted for dem som ønsker en rolig og kontemplativ gudstjeneste.

'Hadde det vært en vanlig gudstjeneste, ville søndagens oppsatte bibeltekster fra både det gamle og det nye testamentet blitt lest. Siden det er såpass mye alternativt innhold, kommer jeg til å droppe de fleste lesningene. Den ene teksten som da ikke blir lest, er fra 1. Mosebok kapittel 22. Kapitlet handler om da Gud setter Abraham på prøve ved å be ham ofre sønnen Isak. Abraham viser stor tillit til Gud og gjør seg klar til å følge Guds befaling, men stoppes i siste øyeblikk av en engel.

Jeg hørte fortellingen ofte på bedehuset i min oppvekst. Mange predikanter brukte fortellinger fra det gamle testamentet til å bygge opp under poeng i prekenen. Der synes jeg sånne dvaske prester som jeg har noe å lære. Vi er ikke akkurat verdensmestere i bibelbruk.

Men det er noe med de sterke fortellingene som treffer meg på en annen måte enn før. Jeg leste igjen fortellingen om Abraham som skulle ofre Isak. Og jeg synes nå den formidler et grusomt gudsbilde som for meg står i veien for å lære meg noe om tillit til Gud.

Og der er det jeg er litt nysgjerrig på Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson. Mon tro hvordan de og andre som leser Bibelen nå reagerer på bibeltekster som 1. Mosebok kapittel 22? Er det bare jeg som er blitt ekstra hårsår? Eller er det like greit at jeg ikke leser teksten på familiegudstjenesten til søndag?