Herold

Når Nordkapp kommune nå planlegger å drifte et tenkt helsebygg på billigst mulig måte, for å i det hele tatt ha råd til å realisere det, bør alarmen kime. Det skriver Eivind Bratlid i dette leserinnlegget.

Et større byggeprosjekt, i kommunal regi, like ved innseilingen til Honningsvåg, er i disse dager i planleggingsfasen.

Planene baserer seg på en utfylling av sjøgrunn og skjær, på sørvestsiden av landskapsformasjonen, Klubben, som vel er mest kjent for å huse Nordkapp videregående skole.

Prosjektet, som har en estimert kostnadsramme på i underkant av en milliard kroner, hvorav noe skal dekkes fra statlig hold, er ment som en samlokalisering av flere kommunale tjenester og servicefunksjoner, med hovedvekt på helse og geriatri, og fremstilles som et nødvendig og nærmest prekært grep for å komme den varslede eldrebølgen i møte.

At de mange store barnekullene fra etterkrigstiden, i kombinasjon med økt allmenn livslengde, etter hvert vil kunne medføre kapasitetsutfordringer for velferdsstaten, er bredt akseptert og lite kontroversielt; men hvorvidt dette fenomenet vil ramme likt, både i mer sentrale og mer perifere og avfolkede strøk av landet, er likevel et presserende spørsmål som melder seg.

Flere av de unge håpefulle som kom til verden på Finnmarkskysten i gjenreisningstiden, samt årene deretter, har for lengst utvandret, og representerer i dag eldrebølgen helt andre steder enn der de engang trådte sine barnsbein.

Finnmark har også nokså stort gjennomtrekk av innbyggere, som til enhver tid reiser sørover igjen, lenge før alderen innhenter dem, for alvor; av den grunn kan aktuelle demografiske data, vanskelig brukes for å kartlegge og beregne fremtidige behov for tjenester i geriatrien.

Det er også verdt å merke seg at flere kommuner langs fylkets værbitte kystlinje, hvert eneste år kan konstatere nye bunnivåer hva gjelder befolkningsmengde. Finnmark er til dels rammet av en demografisk utarming som virker langt mer kronisk, enn enkel å helbrede.

Det framstår derfor verdt å stille spørsmål med hvorvidt deler av Finnmark, deriblant Magerøya, i for stor grad har vært gjenstand for avfolkning, til å kunne bli berørt av en signifikant økning eldre, sammenlignet med tidligere.

Området som planlegges utfylt, i sjøen utenfor Honningsvåg, har også en temmelig ugjestmild og værutsatt karakter, noe som, gitt realisering, ville representere en utfordring både for brukere, hjelpemidler og bygningsstrukturer.

Kommunen har allerede varslet at både realisering og påfølgende drift, egentlig er utenfor økonomisk rekkevidde, og følgelig bebudet nedskjæringer for både utenforliggende og relaterte poster i budsjettet.

Bemanningen på nybygget planlegges redusert, for å spare penger. Samlokalisering og stordriftsfordeler påstås å veie opp for dette, men som mangeårig pårørende, i geriatrien i Tromsø, sliter jeg veldig med å se hvordan nedbemanning ikke vil kunne få negative konsekvenser for pasientene som berøres.

Geriatriske pasienter har gjerne kognitive utfordringer som nødvendiggjør at personellet faktisk kjenner dem. Majoriteten av pasienter i geriatrien, har heller ikke pårørende som er til stede for dem i det daglige, dermed blir pleierne, i praksis, deres nærmeste, fra dag til dag. Jo flere ulike pasienter helsepersonellet skal forholde seg til, desto vanskeligere blir det for dem å lære enkeltpasienter og kjenne samt deretter følge dem opp. En driftskultur og et arbeidsmiljø som primært hegner om banal effektivitet og enkel økonomisk besparelse, vil også kunne smitte over på pleierne og bidra til å kontaminere deres relasjon til pasienter og sfæren rundt, samt hvordan de forholder seg til arbeidet de skal utføre.

Geriatrien er, i utgangspunktet, dårlig bemannet og har mangel på både ressurser og god medisinsk kompetanse; det finnes mange vitnesbyrd på dette, landet rundt, både fra sentrum og periferi.

Når Nordkapp kommune nå planlegger å drifte et tenkt helsebygg på billigst mulig måte, for å i det hele tatt ha råd til å realisere det, bør alarmen kime.