Herold

Skrevet av Kragerøvassdragets grunneierlag

Kragerøvassdragets grunneierlag leser i Drangedalsposten (12.03) at Bård Hoksrud (Frp) synes saken om Nyland settefiskanlegg er et «godt eksempel på hvorfor mange opplever staten som uforutsigbar og vanskelig å stole på». Begrunnelsen er at Miljødirektoratet var uenig i at Statsforvalteren i Vestfold og Telemark hadde adgang til å gi settefiskanlegget tillatelse til å slippe ut forurensning i drikkevannskilden Nedre Toke, Kragerøvassdraget, Kilsfjorden og Ytre Oslofjord.

Vi i grunneierlaget er enige med Hoksrud i én ting, og det er at det er «oppsiktsvekkende» at Statsforvalteren etter å ha fått sitt eget vedtak om utslippstillatelse satt til side som ugyldig, hevder at dette skyldes en «skjerping av praksis». Vi er imidlertid uenig med Hoksrud i hvorfor dette utsagnet er oppsiktsvekkende. Hoksrud synes å legge til grunn at Statsforvalterens påstand er riktig, og at det derfor er oppsiktsvekkende at Miljødirektoratet strammer inn praksis «helt på tampen av en konkret sak». Vi mener dette er å snu saken helt på hodet. Miljødirektoratets vedtak er etter vårt syn i samsvar med det som har vært riktig bruk av faktum og juss i mange år. Det er Statsforvalterens tidligere vedtak om å gi utslippstillatelse, som hele tiden har vært feil, og et urettmessig forsøk på å slakke opp i praksis. Det som er oppsiktsvekkende er derfor at Statsforvalteren, istedenfor å erkjenne at eget vedtak hele tiden har vært feil, synes å forkle egen feil med en påstand om at Miljødirektoratet har skjerpet praksis.

Vi er også uenig med Hoksrud når han hevder det er «ekstra alvorlig» at Miljødirektoratet setter Statsforvalterens vedtak til side som ugyldig fordi Statsforvalteren «hadde gitt tillatelse med strengere utslippsgrenser enn det som var omsøkt». Det har aldri vært og skal heller ikke være slik at hvis en søker om å få tillatelse til store utslipp, så kan man forvente å få tillatelse til å slippe ut mindre.

Hoksrud og grunneierlaget er også uenige om hvorvidt Miljødirektoratets vedtak styrker eller svekker forutberegneligheten for næringslivet og tilliten til staten. Vi antar at Hoksrud, som oss, har større tillit til at Norges Høyesterett avsier en riktig dom enn de mange tingrettene i Norge, og at Norges Høyesteretts dommer er mer egnet til å skape forutberegnelighet for næringslivet enn tingrettenes mange dommer. Det er mange grunner til at det er slik, som vi ikke går inn på her. På samme måte er det i forvaltningen. Hvis en lavere instans i forvaltningen gjør feil (her: Statsforvalteren) så kan og skal feilen rettes opp i klageorganet (her: Miljødirektoratet). Og hvis klageorganet også gjør feil, kan spørsmålet til syvende og sist bringes inn for Norges Høyesterett.

Når Miljødirektoratet i saken om Nyland settefiskanlegg konkluderer med at tillatelse ikke skal gis, så er det i samsvar med de regler og den praksis som etter vår mening har gjeldt i mange år. Miljødirektoratets vedtak styrker derfor forutberegnelighet for næringslivet, likebehandling og tillit til staten. Det vil si det motsatte av det Hoksrud hevder. At det kan skje feil i enkelte vedtak i første instans, slik som hos Statsforvalteren i dette tilfellet, er både kjent og påregnelig. En profesjonell aktør som søker om utslippstillatelse, vet om dette. Når søker i tillegg hele tiden har visst at grunneierlaget og andre har pekt på at det verken er faktisk eller rettslig grunnlag for å gi utslippstillatelse, så har søkeren aldri hatt grunn til å forvente at Statsforvalterens vedtak ville bli stående. Det som ville skapt uforutsigbarhet, var hvis Statsforvalterens utslippstillatelse var blitt stående.

I motsetning til Hoksrud verdsetter grunneierlaget at Norge har klageordninger som sikrer mest mulig riktig, lik og forutsigbar praksis, og som forebygger og reduserer feil og vilkårlighet i lavere instanser i forvaltningen.