Herold

Det vil for alltid være et før og etter «Affeksjonsverdi» for norsk film. Og for Joachim Trier. Hans politiske takketale kler både filmen og den historiske Oscar-prisen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

En Oscar som priser selve verket er den største anerkjennelsen en filmskaper kan få. Legg til åtte øvrige Oscar-nominasjoner, og «Affeksjonsverdi» blir et eventyr det er vanskelig å fatte konturene av. Dette setter for alvor norsk film og Norge på det internasjonale kartet.

Epostutvekslingen mellom Joachim Trier og statsminister Jonas Gahr Støre om hva som er viktigst av film eller fotball, riktignok med utgangspunkt i åpne ølkraner eller ikke, er nå med ett målbart. Å vinne en Oscar i denne kategorien, iberegnet interessen som filmen har vekket underveis, er like spektakulært som om det norske landslaget skulle spille finalen under fotball-VM. Ingen av de andre Oscar-nominerte filmene det er naturlig å sammenligne «Affeksjonsverdi» med, har fått i nærheten av like mye oppmerksomhet som den norske.

Når også innslag under Oscar-showet handlet om Norge, når talkshowkongen Conan O’Brian snakker norsk i en sketsj sammen med Stellan Skarsgård, og det attpåtil ender med en Oscar, gir det et momentum som norsk filmbransje og Kulturdepartementet må benytte seg av for alt det er verdt.

For Joachim Trier selv og medmanusforfatter Eskil Vogt, vil dørene åpne seg til hvilket som helst prosjekt de måtte ønske seg. Det føles rart å si det, men det er å håpe de takker nei. Grunnen til at det nettopp er Trier og Vogt som vinner den første Oscar-statuetten for en norsk spillefilm, er at de har stått på sitt gjennom hele karrieren. For dem er dette personlig, og det bærer filmene deres preg av. Hvor mye hardt arbeid som ligger bak, og hvilken kamp det har vært for å få lov til å lage film ut fra en kunstnerisk overbevisning, er det bare dem selv som vet.

I år er det 20 år siden spillefilmdebuten med «Reprise», som sammen med «Oslo 31. august» og «Verdens verste menneske» utgjør den såkalte Oslo-trilogien. «Affeksjonsverdi» er en fortsettelse av disse tre filmene i kraft av at den rører ved noe essensielt og mellommenneskelig. På stillferdig men likevel kraftfullt vis, setter den søkelyset på universelle verdier rundt familie, ensomhet og angst som resonnerer uansett hvor man vokser opp. I så måte blir også denne filmen politisk, noe Joachim Trier understreket med takketalen da han mottok prisen.

Han siterte den amerikanske forfatteren og borgerrettighetsaktivisten James Baldwin, som i dagens USA i seg selv er et politisk statement, og minnet om at alle voksne har et ansvar for at alle barn er trygge. «Ikke stem på politikere som ikke respekterer dette», sa Trier, med klar adresse til dagens ledere.

Det var som om han og den spanske skuespilleren Javier Bardem hadde snakket sammen på forhånd. «Fri Palestina!», slo Bardem fast foran den festkledde forsamlingen, før han sammen med skuespilleren Priyanka Chopra Jonas leste opp de nominerte i kategorien Beste internasjonale film. Bardem hadde i tillegg et godt synlig «No à la guerra»-merke på jakkeslaget. Nei til krig.

Triers påfølgende takketale sender tankene til Gaza, til Ukraina og til USAs pågående bombing av Iran, men også katastrofer som Sudan. Det ble en av de mest direkte politiske ytringene i et Oscar-show som også ellers var preget av det dystre bakteppet.

Oscar er politikk, og showet en politisk plattform. De aller fleste nominerte filmene dette året hadde et større eller mindre politisk skjær ved seg. Det gjelder også de to mestvinnende titlene. Paul Thomas Andersons «One Battle After Another» som fikk Beste film og beste regi, handler om revolusjonære og sympatiserer med venstresiden. Ryan Cooglers musikalske vampyrdrama «Sinners» rører blodig opp i USAs skamfulle segregeringshistorie.

Også «Affeksjonsverdi»s antatt skarpeste konkurrent i kategorien Beste internasjonale film, brasilianske «The Secret Agent», om etterdønningene av militærdiktaturet, har en systemkritisk agenda utover å være et forsvar for det frie mennesket. At så «Affeksjonsverdi» vinner fram i hovedkategori som Beste internasjonale film, viser at også det dypt personlige emosjonelle budskapet i Triers filmer har politisk gjennomslagskraft. Ekkoet fra de store europeiske filmskaperne han står på skuldrene av, men også fra hans egen bakgrunn og familie, gir internasjonal gjenklang.

Ingen andre nordiske filmer har noensinne oppnådd så mange nominasjoner til Oscar som «Affeksjonsverdi». Fra før har filmen vunnet flere av de gjeveste prisene i internasjonal filmbransje, blant annet en britisk BAFTA, en Golden Globe og hele fem European Film Awards – det europeiske svaret på Oscar. Da har vi ikke glemt Grand Prix i Cannes, som var starten på hele dette eventyret som «Affeksjonsverdi» har vært, for ikke bare Joachim Trier og Eskil Vogt, men for norsk film og filmbransje.

«Affeksjonsverdi» har skapt kritikerdebatt her hjemme. Internasjonalt er den blitt omfavnet av superstjerner som Charli XCX, og Trier og skuespillerne har vært på alle talkshow, blitt intervjuet eller vært gjenstand for artikler og analyser i de aller største avisene og tidsskriftene. «Sentimental Value» og Joachim Trier er blitt begreper som lever uavhengig av filmen, alt mens filmskaperne samtidig hylles for å ha redefinert nordisk film.

Kronen på verket er verdens største filmpris, men verken den eller noe av det andre kan tas for gitt. Bragden kan ikke kopieres, heller ikke planlegges. Derfor er det viktig at alt det denne Oscar-prisen representerer – sammen med nominasjonene til «Den stygge stesøsteren» og «Sinners»-spesialeffektene – kommer en bransje som formelig roper på bedre vilkår til gode. At kulturminister Lubna Jaffery følger opp signalene om at det jobbes politisk med å få på plass mer støtte til film og en mer stabil insentivordning.

I tiden som har gått fra annonseringen av Oscar-nominasjonene til selve prisutdelingen, har det spredt seg et inntrykk av at det å få ni nominasjoner nærmest er noe dagligdags. Noen vil kanskje uttrykke skadefryd over at filmen ikke nådde de mest optimistiske anslagene, og fikk «bare» en enkelt pris.

Til det er det bare å si at «Affeksjonsverdi» er historisk på en måte som en norsk film eller en norsk filmskaper aldri har vært før, og kanskje aldri vil oppleve igjen. De aller beste filmene evner å si noe vesentlig om verden rundt oss. Oscar-prisen til «Affeksjonsverdi» er i likhet med filmen knyttet til her og nå. En verden der voksne lar barn gå til grunne.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Kommentar