Herold

Europeere forstår ikke lenger hva Trump sier. De må lære seg amerikansk.

I et toppmøte i Miami med latinamerikanske ledere denne uka sa forsvarsminister Pete Hegseth at han dessverre bare snakket «amerikansk», hvorpå den kubanskættede utenriksministeren, Marco Rubio, som akkurat hadde snakket på spansk, tørt bemerket: «Det er riktig - og jeg snakker bare kubansk.»

Amerikanske medier fulgte opp Rubios lille stikk med å latterliggjøre Hegseth for ikke å vite at amerikanere i USA snakker engelsk. Men her vil jeg ta Hegseth i forsvar. Jeg tror han har rett. Han snakker amerikansk, og det gjør sjefen hans også. De snakker i hvert fall et språk som selv deres britiske fettere har vanskelig for å forstå.

Ikke at det er noe nytt. «USA og Storbritannia er to land atskilt av et felles språk,» skal allerede George Bernard Shaw ha sagt. Men stadig mer av kommunikasjonen mellom USA og deres europeiske allierte synes å gå tapt i oversettelsen over Atlanterhavet. Det er som de snakker forbi hverandre selv på områder som vanligvis er innrammet av en uhyre presis språkbruk.

Som for eksempel krig.

Selv etter to uker har Trump og administrasjonen hans ikke blitt enige om hva de driver med i Iran. Av og til glipper riktignok ordet «krig» ut av dem, hvorpå de straks erstatter det med «situasjon», «konflikt», «trefninger», eller som Trump forleden kalte det så spøkefullt, ho ho, «en liten utflukt». De vil heller ikke ta ordet «regimeskifte» i sin munn, tross at alt tyder på at USA ønsker å bytte ut regimet. Det er vanskelig å tolke Trump annerledes når han sier at han skal bestemme hvem som får styre landet, og at arvtakeren som er utnevnt er helt uakseptabel og må regne med å bli fjernet.

Det er ikke bare ordene som er nøye definert i internasjonal lov, hvor det skjærer seg. Det er også ordene som brukes til å beskrive hva som foregår. Jeg husker den første TV-sendte krigen, i golfen på begynnelsen av 1990-tallet, hvor amerikanske reportere og generaler sto på et hotelltak i Baghdad og ropte «touchdown», mens hele verden kunne se raketter slå ned på direkten. Det utløste heftig debatt om et lystig hurrarop var passende i en slik situasjon. Et tiår seinere fikk vi Bush jrs «Axis of evil», som vi også mente var litt vulgært, men la gå.

Nå har vi operasjon «Epic Fury», som høres mest ut som dataspill, og en «krigsminister» som i begeistrete og detaljerte ordelag beskriver all død og fordervelse som bombingen forårsaker som om han deltar i ett. Vi skal drepe uten nåde, sier han. Presidentens rådgiver, den gamle hauken Lindsey Graham, sitter på Fox News hele dagen og sier «vi skal bombe dem til helvete». Om amerikanske soldater som blir drept, sier Trump: Det er bare sånn det er.

Det er ikke akkurat Winston Churchills «blod, svette og tårer» eller Franklin Delano Roosevelts «la de sterke hjelpe de svake å overleve». Sprakende radiosendinger kan heller ikke måle seg med tiktok, det innser jeg. Men ordene er ikke bare brutale og forrående. De inneholder ingen substans, ingen nødvendig informasjon, ingen forpliktelser. Bare følelser, som om vi i 2026 er tilbake i barbariet.

Forvirringen har vært synlig i europeernes ansikt hele året. Hva er det han snakker om? Hvorfor skjeller han ut Zelenskyj? Hvorfor smisker han med Putin og rakker ned på sine allierte? De har prøvd seg med ulike tolkninger og analyser, bygget på gamle prøvde modeller. Ikke ta ham bokstavelig, men ta ham på alvor. Eller ta ham på alvor, ikke bokstavelig. Ta ham bokstavelig av og til, men ikke alltid. Nå har de gitt opp. Eller som Financial Times skrev i lettere harnisk forleden:

«La oss forstå dette riktig; de vil at deres allierte skal delta i en lite gjennomtenkt krig med uklare mål og stor usikkerhet om å lykkes med noen av de utallige målene de har spilt ut. De ønsker at alle andre bare skal finne seg i konsekvensene av en ny flyktningestrøm, stans i shipping, høyere olje- og råvarepriser, og kanskje til og med noen missiler. Og så vil de attpåtil pålegge oss 15 prosent økte tollsatser?»

Det har sunket inn. Alle disse harde ordene, all denne ydmykelsen og bøllingen som går europeerne på nervene, men som har vært gjenstand for altfor velvillige fortolkninger, har vist seg å være rene ord for penga. Denne gangen får de attpåtil støtte fra amerikanske velgere, som heller ikke forstår hva presidenten sier. Det har de slitt med en god stund, men halvparten syntes i hvert fall den rasistiske gamle onkelen har vært underholdende. Høyere bensinpriser og døde soldater er ikke like morsomt. Krigen i Iran er upopulær i USA, fordi den er ubegripelig selv for de mest velvillige.

I følge Trump var det Hegseth, Steve Witkoff og Jared Kushner som anbefalte ham å bombe Iran. Ikke etterretningen, ikke militæret, ikke i samråd med allierte, bortsett fra Israel åpenbart. En programleder, en golfpartner og en svigersønn kom inn i en bar, ville kanskje vært starten på en dårlig vits, men i virkeligheten er de to siste Trumps betrodde forhandlere også i Ukraina-krigen. Det gir mening når du hører hvordan denne krigen forklares. Det høres ut som noe som er kokt sammen mens de har snakket amerikansk i Mar-a-Lago om hvordan de kan tjene seg enda rikere på litt bombing i Midt-Østen.

En av få som dessverre hele veien har forstått Donald Trump er Vladimir Putin, som får løftet oljesanksjoner tross at russerne har pekt ut amerikanske mål for iranerne. Han har forstått Trump, fordi han er fienden hans. Vennene har stadig problemer med å skjønne hva han sier. De må lære seg tidens nye språk.