Søndag 15. februar ankom jeg Etiopias hovedstad, Addis Abeba, for tredje gang.

Reisebrev fra Etiopia: Sammen kan vi gjøre en forskjell

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Skrevet av Hedda Vang Håkonsen

Denne gangen som reiseleder, sammen med fire elever fra Heggen videregående, to elever fra Notodden og en annen reiseleder. Elevene var spente, og allerede mandagen etter ankomst sto vi ansikt til ansikt med virkeligheten.

Dagen begynte tidlig med sårstell på avdelingen. Sårstell er en standard prosedyre for brannskade-pasienter, og innebærer en intens skrubbing og rensing av sår. Første pasient ut var 13 år gamle Layla Seyd. Layla er egentlig fra Jijiga - en by i utbryterregionen «Somaliland» i Somalia. Reisen derfra var lang, men helt nødvendig. I utgangspunktet ble Layla lagt inn på sykehuset i Jijiga, men på grunn av manglende kompetanse innen brannskader og skadens omfang, ble Layla raskt videresendt til CBWCFs avdeling i Addis Abeba. Laylas skade var en dyp og omfattende tredjegrads-forbrenning som hun hadde fått da hun bar en elektrisk ovn og klærne hennes ble påtent. Til tross for skadens omfang lå Layla helt stille på sårstell-bordet.

At et sårstell skjer uten at pasienten føler smerte er en sjeldenhet i denne delen av verden, og vår avdeling er faktisk bare ett av få behandlingssted sør for Sahara, som tilbyr sårstell med anestesi.

Gjennom en veneflon i foten får 13-åringen en liten dose beroligende ketofol - en blanding av midlene ketamin og propofol.

Det føles godt å vite at vårt arbeid har vært med å gjøre det mulig for pasienter som Layla å få en helt smertefri behandling. Samtidig gjorde inntrykkene vondt, og noen av elevene ble nødt til å forlate rommet og bearbeide det de hadde vært vitne til.

Dagen etter sto vi klare for en ny runde, og fordelte oss i grupper for å følge sårstellet til flere av barna: Rameto (16), Soumeya (10), Newel (3) og Bedil (2).

Bedil, som er den yngste av barna, var tydelig preget av traumer fra tidligere behandlingssted. Hver gang helsepersonellet nærmet seg begynte hun å skrike. Vi fikk fortalt av faren at jenta først ble innlagt på to ulike sykehus, hvor hun måtte gjennomgå behandling uten noe form for smertelindring.

Da hun ble båret inn på sårstellrommet begynte hun å skrike, og ropte etter faren sin.

Senere, da vi kom med gaver fra Norge som trøstepremie, begynte Bedil å gråte igjen. Hun var redd, og trodde vi var helsepersonell som skulle skade henne. Det var vondt å se.

Mange av barna på avdelingen kommer fra familier som lever i ekstrem fattigdom. Flere bor langt unna hovedstaden og har reist i flere dager for å få hjelp. De kommer med dype skader, som dekker store deler av kroppen. Barna forlater alt som føles trygt, kun for å få behandling. For dem er behandlingen her ofte forskjellen på liv og død - mellom en livslang funksjonsnedsettelse og en ny sjanse i livet.

Noe av det viktigste reisen har lært oss er at midt i alt det alvorlige finnes det også et håp.

Håpet sees i blikkene. De små smilene etter et smertefritt sårstell. De første skrittene etter en vellykket operasjon. I en bamse som holdes tett inntil brystet.

Håpet vises også i et kompetent helsepersonell som møter hvert barn med verdighet og omsorg. Alt dette sikrer organisasjonen.

Mateo Leander Steen (18), en av elevene fra Heggen, reiser også til Etiopia for tredje gang:

– Årets reise var minst like lærerik som de forrige. Å møte barna var akkurat like fint. - og å se fremgang hos hver pasient er fremdeles like sterkt. Hver av disse reisene understreker viktigheten av arbeidet CBWCF gjør for barna. Opplevelsen har virkelig satt spor i meg, og jeg kan trygt si at dette ikke er min siste reise, forteller han.

For oss som reiser fra Norge, en helt annen virkelighet, er det umulig å ikke bli forandret av en slik reise. Elevene får se hva tilgang på trygg og riktig behandling faktisk betyr. - Ikke minst forstår man plutselig at disse tingene ikke er en selvfølge i store deler av verden.

– At vi bor i samme verden, men allikevel lever i så vidt forskjellige virkeligheter får meg til å innse hvor heldige vi er, sier 16 år gamle Hanna Rolness Sandberg.

Arbeidet organisasjonen gjør på andre siden av kloden er en viktig del av en medisinsk bevegelse i verden, og denne bevegelsen får elevene være en del av.

Siden 2008 har CBWCF behandlet over 3000 barn, utdannet helsepersonell i flere afrikanske land, og drevet omfattende forebyggende arbeid. Elevene har, fra hver sin side av landet, vært en viktig del av dette arbeidet gjennom årlige innsamlingsaksjoner.

Ungdommene har fulgt organisasjonen gjennom hver eneste milepæl. Alt fra åpning av nye avdelinger i Afrika, den første anestesimaskinen, til 3000 pasienter behandlet.

– Reisen var veldig innholdsrik, og jeg er veldig takknemlig for å ha fått bli med. Det var lærerikt å se hvordan Children’s Burn arbeider på avdelingen, og å bli kjent med helsepersonellet. Det betydde spesielt mye for meg å få gi gaver til barna på sykehuset, og å få se hvor glade de ble for det. Da skjønner man plutselig hvor heldige man er som bor i Norge, forteller 17 år gamle Sahad Sami.

Gjennom reisen lærer elevene at solidaritet er mer enn bare pensum - det er handling. Når vi nå er reist hjem igjen, tar vi med oss hvert ansikt og hver historie. Vi vet at dette arbeidet trenger støtte. Hver eneste gave og hvert bidrag, er med på å sikre at flere barn får behandling for sine skader - uten smerte.

Sammen kan vi gjøre en forskjell.