Herold

Tiden vil gå, alle sårene vil gro, og ikke engang en rest vil være igjen

Nordlig regnbue vignetten

Som optimist kan jeg ansvarlig si at hukommelsen over tid faktisk filtrerer hendelser, som om den visker ut hele lag der man følte seg trist, såret og ensom. Hvis du spør meg om jeg kan huske noen gamle klager og skuffelser fra ti eller tjue år siden, vil jeg svare at jeg sannsynligvis kan det, men det vil bli veldig vanskelig. Fortiden fremstår som en kjede av sterke glimt nesten uten negativitet – det var det hukommelsen min bestemte. Dette er sannsynligvis en normal defensiv reaksjon fra psyken på livserfaringer. For å komme videre, må du legge all frykt bak deg.

Men hvorfor gjør da nye klager så vondt? Hvorfor kan du ikke gjøre noe med dem før smertene forsvinner? Vennen min og jeg diskuterte en nylig konfliktsituasjon og innså at vi kunne snakke om det i timevis, bokstavelig talt drukne i alle slags ubehagelige detaljer og dialoger, i stedet for at vi begge skulle ta oss sammen og la konflikten gå i alle fire retninger.

Tiden vil gå, alle sårene vil gro, og ikke engang en rest vil være igjen. Selv om nei, er det ikke sånn. Noen ganger fortsetter sjelen å elske noen uansett hva. Og så slår hjernen seg på. Han slutter å støtte ditt ønske om å ta skritt mot smerten din. Å prøve å utkonkurrere hjernen er nytteløst – det er ren biokjemi.

Det er vindfullt og fuktig i byen, men i sjelen er det en liten flamme av tro og håp om det beste, for det er vår, det har blitt varmere, snøen smelter gradvis bort, og avslører fortsatt fuktige stier og stier som raskt tørker i solen.

Jeg føler en viss forskjell mellom den urbane og den landlige våren, for i byen er det flere biler, flere hus, flere butikker, og her ser det ut til at våren trenger raskere inn i de værbitte torgene og parkene, og hevder sin kraft.

Og utenfor byen går prosessen litt tregere – det er fortsatt ganske mye snø i skogene, men jeg vet at også her vil det snart dukke opp alvorlige tinte flekker blant trærne, og dermed markere ankomsten av den nye sesongen.

Denne våren smaker som sjokoladeis, selv om jeg ikke har spist det på en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Og med aromaen av vanilje blandet med sitronskall. Kanskje jeg skal bake en sjokolademuffins eller en brownie en gang og gjøre dagen min litt bedre med baking.

Det skjer definitivt et slags mirakel om våren, måtte den fortsette å spre seg som et solrikt teppe over våre breddegrader.