Herold

Første møte med helsevesenet i Norge

Nordlig regnbue vignetten

Første brev som jeg fikk her i Norge, var det fra sykehuset. Det var en innkalling. Hva kan det være? Jeg visste ingenting om det norske helsesystemet. I mitt hjemland gikk folk hos lege når de var syke. I den tiden bestilte vi ikke tid engang. Det var mange legekontor eller klinikker som syke folk gikk til når de trengt det. De satt der helt til ble deres tur.

Før revolusjonen i Iran hadde nesten alle en liten bok som de viste til legen, og legen skrev ut medisiner der. Dette betydde at staten betalte for legebesøket og medisinene.

Elever på skole fikk gratis mat og melk hver dag, og rektoren sørget for vaksinasjon, helse, lege og øyelegebesøk på skolen for alle elever. Jeg vet ikke hvordan det er nå i Iran, men på den tiden var det ingen innkallinger. Alle gikk til lege når de trengte det.

Men her i Norge lærte jeg at det finnes helt annerledes helsesystem. Man må bestille timer hos fastlegen og får time vanligvis når sykdommen er over. Jeg visste ikke hvor sykehuset var og på gata spurte jeg folk.

Jeg forsto ikke hva de svarte, bare fulgte med deres håndbevegelse helt til jeg fant sykehuset. Jeg viste fram brevet, og deretter opplevde jeg en av de rareste dagene i Norge. Jeg følte meg som et romvesen etter alle bilder og prøver som ble tatt.

Jeg forsto ikke et eneste ord, men de ga ikke opp, smilte og pratet med meg. Helt til slutt laget de to snitt på armen min med noen skarp. Hva var det for? Jeg må spørre de flyktningene som kom før meg, tenkte jeg.

De visste sikkert alt om Norge fordi de var her før meg. Senere fant jeg ut at det er ikke så lurt å spørre andre flyktninger om Norge og det norske systemet, uansett om de var før meg her. De var i samme situasjon som meg, det var bare at de kom noen måneder tidligere. Det er best å spørre fagfolk og bruke tolk. Jeg lærte det litt sent, men lærte det før det ble for sent.

Akkurat nå har jeg en fastlege som jeg mener er en av de beste leger som jeg har møtt. Men den tiden visste jeg ikke hva fastlege var. Etter fire-fem måneder i Norge, klaget jeg til en landsmann over at jeg ikke fikk sove flere netter på rad.

– Jeg tror jeg må til lege sa jeg.

– Nei, svarte han. – Vi fleste flyktninger har samme problem, ikke sant? spurte han de andre.

De andre var ikke enige. Jeg fikk mange behandlingsmetoder og teorier og anbefalinger fra de veteraner som bodde her før meg, og de ble uenige og kranglet litt. En av dem som visste litt bedre enn de andre, tok meg med til sykehuset en ettermiddag. Vi gikk inn og satte oss på stoler der. Ventet og ventet, ingen ropte på oss. Selv om det var ingen foran oss. Men vi ventet helt til vi ble utålmodige. Vi gikk til skranken. Der var det ei dame som var opptatt med papirer. Min venn peket på meg og sa: «Han er vondt.» og pekte på meg. «Han ikke sliping.» Jeg var misunnelig på min venn fordi han bare hadde kommet noen måneder før meg, men snakket så perfekt.

Det tok lang tid og mye diskusjon. Hun innkalte en annen sykepleier. Og de begynte å ringe.

– Hvor ringer de? spurte jeg.

– De har sikkert ikke lege,» svarte min venn og begynte å kritisere det norske helsesystemet.

Til slutt skrev sykepleieren et telefonnummer på et papir og ga det til meg. Med et omsorgsfullt blikk så hun på mine øyne og sa veldig tydelig TOLK. Senere lærte jeg at man skal ikke gå direkte til sykehus hvis det ikke er alvorlig. Det finnes noe som heter legevakt og alle har fastlege. Man må ha med godkjent tolk på offentlige kontor. Og kaldt vann med sitron hjelper ikke mot søvnløshet. Helt motsatt – man må flere ganger på do.

(Fortsettelse kommer)