Herold

De fleste av oss tåler uenighet. Det har alltid vært en del av et sunt demokrati. Likevel opplever jeg at noe har endret seg i måten vi snakker til – og om – hverandre.

Tonen virker hardere, og avstanden mellom «oss» og «dem» føles større enn før.

Jeg tror mange, uansett politisk ståsted, kjenner på den samme uroen når de ser hvordan debatten utvikler seg i kommentarfelt og på sosiale medier.

Jeg skriver dette ikke for å ta side i en politisk debatt, men fordi utviklingen i debattklimaet bekymrer meg.

Noen ganger skal det nesten ingenting til før kommentarfeltene eksploderer. Jeg har selv sett hvordan en enkel påminnelse om at også muslimer er en del av samfunnet vårt – at de også er et lite stykke Norge – kan utløse en strøm av hatefulle kommentarer.

I slike tråder dukker det også opp utsagn som at islam er «roten til alt ondt i verden». Når hele religioner og millioner av mennesker reduseres til slike generaliseringer, sier det noe om hvor hard og polariserende debatten på nett har blitt. Det som kanskje bekymrer meg mest, er hvor ofte slike kommentarer også får støtte i form av likes eller oppmuntrende svar.

Samtidig merker jeg hvor polarisert debatten har blitt. Noen samfunnsdebattanter hevder at «venstresiden praktiserer islam» eller lignende retorikk. For meg handler det ikke om det i det hele tatt. Det handler om noe langt enklere: å møte mennesker med respekt.

Jeg følger debatten tett og er selv aktiv på sosiale medier. Derfor sitter jeg igjen med et spørsmål jeg sjelden ser stilt: Hvordan jobber egentlig staten, politiet og andre offentlige aktører forebyggende mot denne utviklingen?

Ofte snakker vi først når noe alvorlig allerede har skjedd. Da analyserer vi hendelsen og fordømmer handlingene. Men hva gjør vi før hatet får vokse seg større?

Internasjonal politikk spiller også inn i hvordan debatten formes. Når politiske ledere hylles for krigføring og harde angrep mot muslimske land, påvirker det også retorikken i kommentarfeltene her hjemme. Samtidig er det fullt mulig å kritisere autoritære regimer i Midtøsten uten å gjøre millioner av mennesker til fiender. Spørsmålet er om mer eskalering virkelig er veien videre.

På sosiale medier – særlig på plattformer hvor mange unge er aktive, som TikTok – ser vi hvordan sterke følelser og harde fronter får mest oppmerksomhet. Algoritmene løfter frem det som provoserer mest, og nyanser forsvinner lett i støyen.

Over tid påvirker dette hvordan vi snakker om hverandre.

Derfor mener jeg vi trenger en tydeligere samtale om forebygging. Hvordan jobber skoler, politi, kommuner og andre samfunnsaktører for å møte hatretorikk og rasisme før det får feste?

For hvis vi ikke tar denne utviklingen på alvor nå, risikerer vi at avstanden mellom oss nordmenn bare fortsetter å vokse.

I Stavanger finnes historien overalt

Unngå fellene: Pass på dine egne tall i skattemeldingen