Herold

Avisa Ságat har konstruert en stråmann for å opprettholde sin egen offerstatus.

Avisa Ságatangriper meg i en*lederartikkel*13. mars med den spennende tittelen «Tåke i Fjellheimen». Avisen skal ha ros for en artig og tabloid tittel, men derfra går det raskt nedover med det intellektuelle nivået.

Sagat har faktisk rotet seg langt ut i tåka. Lederen ligner litt på det Astri Dankertsen prøvde seg på overfor meg. Hun forsøkte som kjent å stemple meg som Donald Trumps stedfortreder i Finnmark, for selv å ta rollen som en modig forsvarer av akademisk frihet og maktkritikk.

Ságat prøver en ny vri, å stemple meg som historiefornekter. De skriver:

«Men kommentaren til Fjellheim stopper ikke der. I praksis avviser den også at det har eksistert strukturelle maktforhold mellom staten og samene. Her kolliderer kommentaren med et omfattende historisk kildemateriale.»

Så kommer en oppramsing av velkjente historiske fakta som jeg aldri har benektet, noe som plasserer Sagat i rollen som formidlere av historiske fakta som ingen seriøse mennesker er uenig i.

Det gir altså liten mening, og det er i tillegg veldig lett å vise at Sagat tar feil, fordi avisen ikke har dokumentasjon, men bare finner på ting.

Jeg har aldri noensinne trukket konsekvenser av fornorskningen i tvil. Særlig den sjøsamiske befolkning fikk hard medfart. I et av mine innlegg i debatten med Dankertsen skriver jeg også eksplisitt at: «Jeg legger også merke til hvordan professoren argumenterer på to nivåer. Det ene er rimelig, og kan forsvares, nemlig at fornorskingspolitikken var omfattende og mer ødeleggende for samene, særlig sjøsamene, enn det som har vært allment erkjent.»

Min grunnleggende kritikk var at det er en dårlig idé å presse hippe og motepregede radikale kritiske teorier fra andre siden av jordkloden på en nordnorsk virkelighet i dag, som teoriene ikke var utviklet for, og at man bør tenke over hva konsekvensene av en slik sammenblanding kan bli. Dette virker Ságat langt på vei helt enig med meg i, så det er ikke så lett å forstå hva de egentlig er uenig med meg i.

Skjalg Fjellheim, bio

Det Ságati praksis gjør, er å konstruere en uenighet der det ikke finnes noen. Det gjør de ved å tillegge meg argumenter og meninger jeg ikke har. Kort sagt: Avisen har konstruert en stråmann.

Det interessante spørsmålet blir da: Hvorfor har Sagat er så uvanlig sterkt behov for å gjøre en stråmann ut av meg? Hva er det de egentlig prøver å forsvare? Hva er det som står på spill?

Den importerte, dekoloniale teorien professor Dankertsen bekjenner seg til, bruker hun til å skrive om den komplekse historiske virkeligheten til en forenklet fortelling om overgripere og ofre.

Det er professoren i Bodø og hennes heiagjeng i norsk akademia som er de egentlige historieforfalskerne, og konsekvensene av det kan bli alvorlige, hvis dette ikke blir imøtegått.

Ságat forkaster tilsynelatende også den koloniale teorien, men de prøver likevel å beskytte den samiske offerrollen og kanskje også begrunnelsen for de 18 millionene avisen mottar i statsstøtte hvert år fra «kolonimyndighetene» i Oslo. Denne nasjonalstaten som Ságat ser på som en overgriper i Finnmark har i årevis forsynt avisen med hundrevis av millioner i statsstøtte. Avisen har blitt Norges mest subsidierte lokalavis, plassert midt i Sápmi, ved hjelp av sentrale myndigheter.

Det er dette kritikken av meg egentlig handler om, virker det som. Og det er derfor Sagat så desperat trenger å gjøre meg til en stråmann.

Dypest setthandler dette om hvem som skal ha definisjonsmakt over historien. Og helt fundamentalt handler det om politisk og kulturell makt, og til sist naturligvis om ressurser.

George Orwell forstod dette: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer framtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.»

Poenget er at politisk og kulturell makt også i Finnmark handler om kontroll over hukommelsen. Den som gis makt til å bestemme hva som «egentlig» skjedde, får også definere hva som er legitimt i samtiden og hva som er mulige politiske løsninger i framtiden.

Konflikten handler ikke bare om samisk historie som fortid. Den handler om hvem som skal eie fortellingen om denne historien, og dermed også hvem som får størst moralsk og politisk legitimitet.

Og det får enorme konkrete konsekvenser når bevilgninger til forskning, institusjonell innflytelse, juridiske rettigheter, representasjon, symbolske privilegier og prioritet i offentligheten skal fordeles.

Spørsmålet er med andre ord om den samiske befolkningen i nord først og fremst skal forstås som «en minoritet som fortsatt lever i skyggen av historisk undertrykkelse», eller om de er «nordmenn med rettigheter, institusjoner og definisjonsmakt, som likevel insisterer på å tolke seg selv gjennom en historie om undertrykking som gjør dem til ofre».

Politisk og kulturelt er det mye å vinne på å opprettholde en fortelling om offerskap. Her deltar jo Ságat jevnlig med liv og lyst. Spørsmålet er om avisen gir er en korrekt beskrivelse av virkeligheten i Nord-Norge og Finnmark i dag, og om det er dette vi bør forme politikken etter, som noe som kan samle mennesker og danne grunnlag for fellesskap. Jeg er overbevist om at svaret er et rungende nei.