Herold

Hvem er kvalifisert til å delta i debatten om samisk historie, kolonisering og forskning? Rose-Mari Martinsen stiller et legitimt spørsmål. Svaret er enkelt: alle. Offentligheten er ikke et seminarrom med adgangskort.

Enhver kankritisere en bygning. Man kan mene at den er stygg, dårlig plassert eller skjemmer landskapet. Men når kritikken blir byggeteknisk, melder spørsmålet seg straks: På hvilket grunnlag? Slik er det også i debatten om forskning. Alle kan mene noe, men ikke all fagkritikk hviler på like solid fundament.

Et ekkokammer av samisk forskning og politikk

Jeg har skrevetat all kritikk ikke er like godt begrunnet. Er det udemokratisk å kreve at sterke påstander også hviler på troverdige observasjoner, konsistente resonnementer og et visst grunnlag? Det er det ikke. Det er et minstekrav i enhver opplyst samtale. Alle kan mene. Alle kan spørre. Alle kan delta. Men når man går inn i en faglig debatt med bastante dommer over teori, metode og forskningstradisjoner, må det også være lov å spørre hvor godt man faktisk har lest det man kritiserer.

Det er ikke portvokteri. Det er etterrettelighet.

All kritikk er ikke like kvalifisert

Martinsen skriverom et «ekkokammer av samisk forskning og politikk». Det er en alvorlig insinuasjon. Forskere, jurister, samfunnsdebattanter og samepolitiske stemmer samles i én og samme sekk, som om nærhet i sak betyr at alt flyter sammen til én tradisjon og én sannhet. Slik er det ikke. Det finnes uenighet om koloniseringsbegrepet, om forsoning, om rettigheter, om strategi og om historie.

Kaller man detteet «ekkokammer», må man også si hva som mangler: hvilke teoritradisjoner som ikke har kommet til orde, hvilke metodiske tilnærminger som er utelatt, og hvilke forskningsretninger som er blitt ekskludert. Når Martinsen ikke gjør det, blir «ekkokammer» stående som en insinuasjon, ikke en analyse.

At Martinsenundertegner som representant for Nordkalottfolket, gjør det også relevant å kommentere kunnskapssynet som kommer til uttrykk i teksten. Når systematisk innsikt og faglig uenighet gjøres om til suspekt samordning, røper det en nokså tynn forståelse av hvordan vitenskap og forskning faktisk virker. Forskning er ikke samstemt gjentakelse. Forskning er uenighet, prøving, korreksjon og intern strid.

Ja, forskning som brukes i offentligheten, må tåle kritikk utenfra. Men den må ikke finne seg i å bli karikert. Og offentlighet betyr ikke at alle innvendinger automatisk får samme kunnskapsvekt. Det betyr at både forskning og kritikk må tåle å bli prøvd.

Det som skurrer hos Martinsen, er derfor ikke bare ordvalget, men implikasjonen: at bestemte perspektiver ikke har vunnet fram fordi de er faglig begrunnet eller historisk erfarne, men fordi de bare gjentas innenfor en krets. Det overser at mange samiske erfaringer nettopp har vært underkjent og gjort språkløse i lang tid.

Problemet er ikke at flere stemmer taler i samme rom. Problemet oppstår først når forskjellene mellom dem karikeres bort, og når systematisk innsikt møtes med politisk mistanke i stedet for saklig motstand.

Det vi trenger, er derfor ikke mindre uenighet, men større etterrettelighet i hva som faktisk blir sagt, og på hvilket grunnlag det kritiseres.