Herold

Byremo-elevenes dannelsesreise blant annet til utryddelsesleiren Sachsenhausen i Tyskland, er ikke det samme som en korpstur til Brighton i Storbritannia. Ladem få fri.

Når turkomiteleder Bente Naglestad beskriver reisemålene i den planlagte turen for avgangsklassen på Byremo ungdomsskole – Sachsenhausen, Stasi-fengselet og Berlinmuren – snakker hun ikke om en vanlig klassetur. Hun snakker om en reise inn i mørket som vi liker å kalle vår nære historie.

At kommunalsjef for oppvekst og kultur, Bente Ingebretsen, avslår ungdomsskoleelever i Lyngdal å dra på foreldrearrangerte turer til Tyskland og Polen for først og fremst å bli kjent med utryddelsesleirene der, med begrunnelsen at de er «private», er selvfølgelig en beslutning som de aller fleste har vanskelig for å forstå.

Grunnen til at disse reisene nå defineres som «private» er at kommunen før jul vedtok å slutte å finansiere dem. Da gikk de fra å være i regi av kommunen som skoleeier, til å være private.

Bente Ingebretsens avslag var formulert slik:

En privat arrangert klassetur regnes ikke som en slik grunn, jf. forskrift om permisjon fra grunnskolen i Lyngdal kommune. Det innebærer at skoleeier ikke innvilger permisjon for denne typen reiser i skolens tid.

I samme reglement åpnes det for å si ja når «tungveiende grunner» taler for det. Dette er formulert slik:

I henhold til forskrift om permisjon fra grunnskolen i Lyngdal kommune, kan det etter søknad innvilges permisjon når det foreligger tungtveiende grunner.

Jeg mener at det så absolutt foreligger tungtveiende grunner til å la ungdomsskoleelevene dra. Derfor har jeg stor forståelse for Bente Naglestads frustrasjon over at elevene ved Byremo ungdomsskole ikke har fått fri.

Ungdomsskoleelever får ikke fri til «dannelsesreise»: – Det føles urettferdig

Det er prisverdig at ordfører Unni Nilsen Husøy opplyser til Lyngdals Avis at hun vil forsøke å finne en løsning på floken.

Ordføreren om turene til Tyskland og Polen: – Det må jo være muligheter

Tidsvitnene er borte

Vi fortsetter å kalle andre verdenskrig for vår «nære fortid». Men er det sånn?

Tidsvitnene fra andre verdenskrig er borte. Det begynner å tynnes ut i rekkene av oss som kjente de som hadde gjennomlevd krigens redsler. Barn og unge ser i mye mindre grad tv-programmer om hva andre verdenskrig virkelig var. De leser heller krigslitteratur som min generasjon gjorde.

Forståelsen av at sammenlignet med alle andre kriger, er andre verdenskrig den råeste og mest brutale verden noen gang har gjennomlevd, er på vikende front.

Når det i dag sies «Aldri mer 9. april» i 17.-mai-taler, fremstår det mer som en rituell handling enn som en viktig påminnelse til oss alle om at naziregimets redsler aldri må skje igjen.

Krigers redsler og endringskraft «glemmes»

Den britiske historieprofessoren Orlando Guy Figes drøfter nettopp dette i sin bok «The story of Russia». Han er opptatt av hvordan nasjonale traumer, historiske sannheter og personlige erfaringer ofte forsvinner ut av den kollektive bevisstheten etter to, tre generasjoner.

Hans logikk er at den første generasjonen opplever hendelsen (traumet/krigen), den andre generasjonen lever i skyggen av det og bearbeider det, mens den tredje ofte mangler den direkte emosjonelle tilknytningen og dermed blir mer mottakelig for nye - og ofte politisk styrte - narrativer.

Når de personlige vitnene dør ut, blir historien sårbar for manipulasjon. Figes viser hvordan dette spesielt har skjedd i Russland, der staten har kunnet fylle «tomrommet» etter glemte erfaringer som «Den store fedrelandskrigen» - russsernes navn på verdenskrig - og på den måten åpnet opp for Putins myter om russisk overlegenhet og storhet.

Det er en fundamental forskjell på å lese om totalitarisme i en lærebok og det å kjenne på den systematiske utryddelsen av særlig jøder i tyske konsentrasjonsleire. I Sachsenhausen lærer elevene om den industrielle tilintetgjørelsen av mennesker.

I Stasi-fengselet får de kjenne på frykten og overvåkingen som preget et samfunn der tilliten mellom naboer var knust. Og i møte med Berlinmuren, får de kunnskap om hvordan Europa ble delt i to etter andre verdenskrig.

«Hvilken mur»?

Om Berlinmuren tror jeg at jeg har en illustrerende anekdote. For et par år siden var jeg i en quiz sammen med noen unge journalister, hvor dette spørsmålet ble stilt:

«Når falt Muren?»

Mine unge kolleger så forvirret på hverandre og spurte hverandre: «Muren, hvilken mur?»

I redaksjonen var jeg da sammen med en uhyre kunnskapsrik, jevngammel kollega. Våre blikk møttes. Jeg tror vi aldri har følt oss så rødlistemerket som da vi måtte fortelle våre unge kolleger bakteppet, for ikke si Jernteppet, for dette spørsmålet.

Vår vantro var nok veldig åpenbar, så en av de unge konfronterte oss på denne måten:

– Det skjedde i forrige århundre, ingen går rundt og husker på sånt.

Det fikk i alle fall meg til å tenke at den voldsomme høyredreiningen vi ser i den vestlige verden, også i Norge, og da særlig blant unge menn, kan ha sammenheng med at de ikke kjenner til, langt mindre føler, de er en del av historiens kraftlinjer. Vi snakker da om synspunkter som ikke er representert på Stortinget.

Det er akkurat som de ikke får med seg at tapet av den verdensordenen som ble etablert etter andre verdenskrig for å unngå at det vannvittige skjer igjen, som vi nå ser utspiller seg, tar opp krigsfaren.

Svart-hvitt-regler funker

Jeg skjønner at skoleeier har bruk for klare, enkle regler. I en kompleks skolehverdag, hvor man balanserer alt fra pedagogiske ambisjoner til juridisk ansvar og personaloppfølging, er forutsigbarhet gull verdt. Klare rammer gjør det tross alt lettere.

Når reglene er svart-hvite, minsker risikoen for at skjønn fører til urettferdighet mellom ulike skoler eller ansatte. Man slipper å bruke verdifull tid og energi på stadige omkamper eller kompliserte tolkninger av «gråsoner".

Kommunalsjefen har rett i at regelverket må praktiseres likt. Men svart-hvitt-regler ser ikke forskjellen på en korpstur til Brighton og reiser til Auschwitz eller Sachsenhausen. Derfor bør det være unntaksbestemmelsen i fraværsreglementet tas i bruk.

Det er også et selvstendig poeng at de halvthundre elevene ved Byremo ungdomsskole også ble lovet tur til Tyskland da de gikk i 8. klasse.

At kommunen besluttet å slutte å finansiere disse dannelsesreisene til Polen og Tyskland før jul, har gjort det svært vanskelig for foreldre og barn å tilpasse seg. Når det er praktisk og økonomisk umulig å flytte turen til en ferie, kan resultatet i praksis bli at turen avlyses

Løsningen er ikke å flytte utgiftene tilbake til kommunen for å gjøre reisene noe skoleeier selv er ansvarlig for. I en tid hvor utgiftene i begge ender - eldrebølge og psykiatrisk krise blant unge - eksploderer i kommunene, er det ikke rom for å finansiere denne typen turer via kommunenes budsjetter.

Å privatfinansiere turene er dessuten en fin ting. Foreldre som samarbeider og unge som gjør småjobber og løper ærender for å skrape sammen penger til turen, er utelukkende positivt.

Vi er i en tid hvor direkte samhandling mellom mennesker - uansett alder - er på vikende front. Kommunikasjon på sosiale plattformer kan aldri erstatte samhandling direkte mellom mennesker.

Reisene som ungdomsskoleelever i Lyngdal har gjennomført først og fremst til utryddelsesleirene, fungerer som en vaksine mot de kreftene som i dag igjen utfordrer demokratiet og rettsstaten over hele verden. Vi har alle en følelse av verdensordenen som ga oss trygghet i så mange år, holder på å rakne.

Da må vi alle - ung som gammel - vite hva som står på spill. Og det er aldri feil å trene evnen til å føle empati.

Å gi disse elevene fri er ikke å undergrave regelverket, men å anerkjenne at de og verden står i en helt spesiell overgangsfase.

La ungdomsskoleelevene få fri til å reise. Verden trenger unge mennesker som har sett og følt historiens mørke på kroppen.