Herold

Hva skjer med oss når fedre og mødre sender sine sønner og døtre i militæruniform?

– Jeg spurte om flagget var sydd på feil vei. Svaret var: Nei, mor, det er for at jeg fra min synsvinkel skal se flagget til landet jeg har lovet å forsvare».

Sitatet er hentet fra en LinkedIn-post som Carina Ringen skrev. Og hun legger til.

– Ja, det føltes langt inne sjelen når han sa det.

Du har kanskje sett dem? De unge i uniform. I avgangshallen på flyplasser, på Haukeliekspressen, på toget. Rake og ranke. Guttene er nybarbert. Jentene har fine fletter.

Du kan se de er stolte. Det er noe med blikket.

Bare den som har båret en uniform vet hvordan det føles. Du tar på deg noe som er større enn deg selv.

Hva skjer med oss når fedre og mødre sender sine sønner og døtre i uniform? Når vi ser våre unge bli soldater som kan måtte gå i krig?

Problemstillingen er høyst reell. Et sted mellom 500.000 og 600.000 soldater og sivile har blitt drept i krigen mellom Russland og Ukraina. Alle disse unge menneskene hadde fedre og mødre, som kysset dem farvel.

Kanskje vel vitende om at det kunne være siste gang.

Alvoret har senket seg i sakte film over Norge, som et teppe av bly og velur. Militærtjeneste er ikke som før.

Unge kvinner og menn som skal på sesjon og kanskje avtjene verneplikt gjør det i en helt annen kontekst enn for noen år siden.

Da undertegnede avtjente sin verneplikt, var det annerledes.

Da startet øvelsene med at befalet leste en slags beskrivelse av en fiktiv og akselererende konflikt mellom et fiendtlig land som aldri fikk navn og dette mytiske, gode og vakre Blueland.

Vi var Blueland.

«Diplomatisk arbeid har ikke vunnet fram og Blueland har sett stadig større aktivitet ved tilstøtende riksgrense. Situasjonen er skjerpet og opptrappingen av militær tilstedeværelse øker drastisk. Bluelands territorier er krenket og fremmede patruljer er observert de siste døgnene.»

Vi sto urørlige i snøen med iskalde tær og blytungt maskingevær.

Snørrdråpene gynget blanke under nesetippen. Vi var utrustet med fersk pubertet, solid evne til å fnise av det meste og i sekken lå det magre stridsrasjoner og litt hjemlengsel. Et ukesopphold i et knappetelt var ikke mye å skrive hjem om.

Og over oss våket disse intense befalsmenneskene som bjeffet kommandoer og snakket et kjønnsløst forsvarsspråk.

Jeg fullførte førstegangstjenesten i Kystartilleriet ved Nes Fort i Lødingen i 1998–1999.

Den våren skjedde det to oppsiktsvekkende ting.

Mamma og pappa maktet å sende en hel sjokoladekake i posten, fra Haugesund til Harstad og Lødingen, i anledning min bursdag. Det ble kakefest på brakka den kvelden. En kar fra Stjørdal overspiste.

En morgen to uker senere ble vi kalt ut på oppstillingsplassen. Orlogskapteinen marsjerte over plassen og fortalte at NATO bombet Balkan. Vi sto i hvileposisjon, nybarbert og tynne.

Heldigvis holdt Bluelands forsvar. «Fi» kom aldri den gang. Og det var kanskje like greit. Stridsevnen var kanskje ikke den beste da heller.

Alvoret nådde ikke helt inn til ironigenerasjonen. Før nå.

Kort tid etter min førstegangstjeneste ble Nes Fort nedlagt. Milliardinvesteringene for å beskytte innseilingen til Narvik ble skrotet og kanonene demontert. Det militære området ble solgt for 15 millioner kroner og omregulert til hyttefelt

Nå, mange år senere, er det ikke rart å forstå hva som er Blueland.

Det er Norge.

Og Fi, eller fienden, er Russland.

Men fnisingen er borte nå. Glem Kompani Lauritzen. Livet er ikke som på TV2.

På et eller annet tidspunkt satte vi oss for dypt ned i sofaen. Vi tok freden og friheten for gitt. Når jeg ser tilbake på tidlig 2000-tallet, får jeg denne nitriste og litt flaue følelsen av at vi ble en nasjon som tok Blueland som en selvfølge.

Nå brenner det plutselig på dass igjen, en metafor som befalet brukte hyppig. Russland er en reell trussel.

Hver dag ser vi en verdenssituasjon som endres av gamle, krenkede menn som handler i affekt og på impuls.

– Også vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge, sa statsminister Jonas Gahr Støre i nyttårstalen.

Men er vi villig til å ofte våre beste kvinner og menn for vår frihet?

Det store spørsmålet er faktisk: er du villig til å sende dine barn inn i krig, inn i en væpnet konflikt?

Forrige uke kunne Forsvarets forum vise til en undersøkelse som sa at «seks av ti er villige til å forsvare landet med fare for sitt eget liv. Meningsmåling viser stor forsvarsvilje blant nordmenn.»

– Menn svarte i større grad enn kvinner at de var beredt til å delta i totalforsvaret, med fare for eget liv. 75 prosent av mennene og 43 prosent av kvinnene i undersøkelsen svarte at de absolutt eller sannsynligvis var beredt. 20 prosent av mennene var ikke beredt på dette, mens 40 prosent av kvinnene svarte det samme. Aldersgruppen 45–59 år er den som peker seg ut med å utvise mest forsvarsvilje. 65 prosent oppgir at de er beredt til å delta i totalforsvaret, heter det videre i samme artikkel.

Krigen i Ukraina, krigen i Gaza, krigen i Iran, konflikten mellom Pakistan og Afghanistan – de virker så fjerne, som de ikke angår oss.

Men det gjør de.

Det er helt virkelige historier om mødre og fedre som ser sine barn i militæruniform, og som vet hva som kan skje.

Da Kong Theoden i Ringenes herre mister sin sønn Theodred, sier han: «Ingen foreldre skal måtte begrave sine barn!»

For alle foreldre er jo nettopp det vårt bunnløse mareritt, at vi skal miste et barn. Vårt privilegium i livet er at vi går opp den siste stien først.

Det handler om rent instinkt, biologi og vår arts funksjon.

Selv ytterst, på spissen av den grønne grein, her på kloden, demrer det for oss at de nye tidene er her.

Folk humrer ikke lenger av dem som hamstrer hermetikk, fyller vann på plastkanner og kjøper radioer, jodtabletter, batterier og primus.

I de voksnes rekker hviskes og tiskes det om at «kanskje akkurat mitt barn ikke skal i Forsvaret allikevel. Ikke akkurat nå i alle fall, kanskje vi kan vente til alt har roet seg».

Det er en fin hvilepute, men også ansvarsfraskrivelsens luksus.

Men som Halldis Moren Vesaas skriver i diktet Tung tids tale: Det heiter ikkje «eg» no lenger, her etter heiter der berre «vi» …»

Det er slike tanker som kan surre rundt i hodet når vi se unge i uniform.

De unge er så befriende sikre, så stolte.

De ser ikke ut til å tenke de samme tankene som oss. Eller kan vi voksne noensinne forstå ungdommen? Kanskje de ikke fullt ut forstår hvilket ansvar de bærer på sine skuldre?

Norske kvinner og menn gjennomfører sin førstegangstjeneste i det flere kriger utspiller seg, idet Frankrike vil plassere ut atomvåpen i Skandinavia, i en samtid hvor den gamle verdensordenen vakler.

Det er en annen tid nå.

Denne tiden kommer til å kreve noe annet av oss.